Oslo-kulturen mot jubileet

Oslo by skal om snaue to år feire sitt 1000-årsjubileum. Selv om det er bred enighet om at vi skal feire oss selv i år 2000, er det også viktig at det stilles spørsmål ved hensikten med å jubilere.

Forhåpentligvis vil et jubileum gi oss muligheten til å konsentrere oss om noen viktige spørsmål som ellers vies for liten oppmerksomhet. Ett av disse er kulturens plass i storbyen Oslo.

Et tusenårsjubileum vil være en samlende begivenhet for byens innbyggere, og gi rikelig anledning til å formidle byens historie og identitet. Et jubileum bør også være med på utfordre og inspirere til å forholde oss mer aktivt til byens identitet, både som Norges hovedstad, som storby og som den eneste virkelige flerkulturelle byen her i landet. Men et sekelskifte er for mange også en mulighet til å beskjeftige seg med spørsmål som ofte kommer i bakgrunnen. Ett av disse er kulturens plass i en moderne storby, og et tusenårsjubileum er en anledning til en bred mønstring av Oslo som landets kulturhovedstad. I Oslo ligger en rekke av landets mest sentrale kulturinstitusjoner, som Operaen og Nationaltheatret, Munch-museet og Vigelandsparken. Her utspiller et yrende og mangfoldig kulturliv seg gjennom et kvalitetsbevisst kinotilbud, gjennom frie teatergrupper, gjennom et livskraftig rockmiljø og gjennom utallige kunstutstillinger og konserter.

Det blir fra tid til annen hevdet i avisenes kulturspalter at Oslo ikke har noen kulturpolitikk. For dem som ønsker å benytte seg av kulturlivet i hovedstaden er det imidlertid ikke mangel på muligheter. Det betyr likevel ikke at Oslos politikere har grunn til å slå seg til ro med at alt er såre vel. Når politikken preges av «det viktigste først» blir det dessverre altfor ofte slik at kultur ikke når opp i konkurranse med andre viktige oppgaver når knappe ressurser skal fordeles.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det viktigste for en levende kulturby er en solid satsing på kjerneinstitusjonene. Staten har i dag ansvaret for de fleste av disse, deriblant Nasjonalgalleriet, Museet for Samtidskunst, Nationaltheatret, Det Norske Teatret og Operaen. Men Oslo kommune har selv ansvaret for en rekke sentrale kultur-institusjoner, som Oslo Kommunes Kunstsamlinger, Deichmanske hovedbibliotek, Konserthuset og Oslo Nye Teater. Mange av disse institusjonene har eksistert på sparebluss over mange år. Hovedoppgaven for kommunen må derfor være å gjøre disse institusjonene til spydspisser i byens kulturliv.

Særlig må det satses mer på biblioteket enn det man hittil har gjort, særlig med det siste budsjettet som ble lagt frem av Høyre-byrådet. Deichmanske bibliotek er landets eldste, og en viktig kulturinstitusjon for byens borgere gjennom flere generasjoner. Men biblioteket må gis økonomiske rammer som gir muligheterfor å tenke nytt, og være et satsingsområde i et moderne samfunn, hvor behovet for veiledning i informasjonsflommen vokser og kunnskap blir en stadig mer sentral faktor. Samtidig må også nye brukergrupper bli kjent med biblioteket. Forsøk med søndagsåpne bibliotekfilialer og et nærmere samarbeid med skolene er viktig for å nå barn og unge, slik at de nye læreplanenes intensjoner om selvstendig informasjonsinnhenting kan realiseres. Oslo Nye Teaters økonomiske situasjon har i årevis vært et tema, uten at noen har klart å trenge igjennom problemene og rydde opp. Situasjonen hindrer en nødvendig utvikling av teateret, og det er viktig at kommunen finner en snarlig løsning.

Munch-museet og Vigeland-museet er blant de museer som invaderes av skoler og barnehager. Desverre ser ikke alle seg råd til omvisninger. Hos staten er det gratis! Spennende, rimelige forsøk med samarbeid om undervisning i museene forblir dessverre forsøk. Her finnes det et enormt potensiale som kunne vært benyttet av barn og unge for en billig penge.

Våren 1996 satte Arbeiderparti-byrådet i samarbeid med bokklubben Barnas Bok i gang et forsøk med barnebokdager på Stenersenmuseet. Mange var spent på om travle foreldre heller ville ta med barna på shopping på lørdag formiddag enn å høre opplesning av barnebøker. Men responsen var enorm, problemet var å finne sitteplasser til alle dem som møtte frem! Det er åpenbart at både barn og foreldre ønsker å benytte byens kulturtilbud dersom de gjøres interessante nok både for barna og de voksne. En viktig observasjon i en tid hvor barn og unge blir utsatt for et sterkt press og påvirkning fra reklamekulturen. Vi vet at skoler og barnehager ønsker seg et tettere samarbeid med kulturinstitusjonene. Da må det være mulig å organisere det slik at det blir enklere for elever og barnehagebarn å bruke teater, kino og kunstutstillinger enn det er i dag. Og et lite hjertesukk: Alle flokker seg nå om realfagenes plass i skolen. Matematikk er viktig, men det er de estetiske fagene som stimulerer fantasien, gir opplevelser, erkjennelse og trygghet til å uttrykke seg. Dette setter elevene i stand til å gjøre det bedre i arbeidssituasjoner, og antakelig er det slik at de gjør det bedre i andre fag også - f.eks. i matematikk.

For innbyggere er utformingen av selve byrommet viktig for trivsel og tilhørighet. Oslo er en storby, og derfor skal byrommet avspeile nettopp det urbane. Det har blitt sagt, og med rette, at Oslo skjemmes av altfor mange smakløse områder, der man uten omtanke for estetikk og byens rytme har pøst på med boområder, industri, veier og kjøpesentre i uskjønn forening. Men byens sjel er igjen i ferd med å våkne, og oppryddingen er i gang: Rådhusplassen er åpnet mot sjøen, Youngstorget er pusset opp, Spikersuppa har fått skøyteis, Karl Johan har fått en real ansiktløftning og Christiania Torg er blitt en liten perle i sentrum der kafélivet blomstrer.

Men viktige oppgaver gjenstår. Grelle bensinstasjoner må vekk fra bydelssentraene. Trafikkmaskinene kveler Oslo indre øst hvis ikke snart noe gjøres. Og vi må snarest ta stilling til hvordan vi skal bruke Tullinløkka etter at parkeringsplassen og bilene er vekk. Vi skal bygge ny opera og nytt hovedbibliotek som vil sette et preg på byen langt inn i neste årtusen, og vi skal ikke minst diskutere hvordan byens sjøside skal brukes til beste for innbyggerne. La oss håpe at politikerne også ser byutvikling som en viktig del av byens kulturarv når beslutninger om disse viktige spørsmålene skal tas.

Selvsagt er det slik at store deler av kulturlivet være basert på frivillighet og et personlig engasjement, slik at enkeltmennesker med fantasi og kreativitet kan skape noe nytt. I mange tilfeller er det også slik at det private næringslivet ønsker å støtte ulike prosjekter og institusjoner, og Oslo kommune har gode erfaringer når det gjelder sponsing av blant annet Munch-museet og Vigelandsparken. Oslo Jazzfestival er et eksempel på at midler fra stat, kommune og private sponsorer tilsammen har skapt en årlig musikkfestival med et mangfoldig og kvalitetsbevisst repertoar, og hvor publikum strømmer til. Dette viser at skal vi få de tusen blomster til å blomstre i Oslo er vi avhengige av både personlige ildsjeler, private sponsorer og et offentlig engasjement. Det er nettopp summen av kommunens tilskudd, sponsorinntekter fra næringslivet og frivillig innsats som danner grunnlaget for at Oslo har markert seg som, en festivalby med et bredt musikktilbud på et kvalitativt høyt nivå. Oslo Jazzfestival er allerede nevnt, Hovedstadssommer på Sankthanshaugen har vært et årvisst tilbud til byens befolkning, og Musikkens Dag har fått amatører og profesjonelle musikere til å sette sitt musikalske preg på byen. Ultimafestivalen høster internasjonal anerkjennelse for sin satsing på samtidsmusikk. Signaler tyder imidlertid på at det borgerlige flertallet i bystyret og Høyre-byrådet ønsker å trappe ned støtten til det frivillige kulturtilbudet, som f.eks. Musikkens Dag. Foreløpig, har dette vært forhindret av de andre partiene i Oslo. Det synes også å være symptomatisk for kulturbyråd Grethe Horntvedt fra Høyre at hennes kulturengasjement først og fremst har vært synlig i forbindelse med Petter Olsens forslag til et lite hensiktsmessig alternativ for utbyggingen av det statlige Nasjonalgalleriet.

La oss håpe at et flertall av byens politikere ved neste korsvei er seg sitt ansvar mer bevisst når det gjelder å la festival- og kulturbyen Oslo fortsatt blomstre. Og la oss håpe at markeringen av 1000-årsjubileet gir oss en mulighet for igjen å sette kulturen på den politiske dagsorden.