SØRGER OVER DE DØDE: Minst 7 mennesker ble drept i et raid i Falluja 15. september. Mens krig for meg og sivile nordmenn flest er abstrakte tankeøvelser, er det for Emel konkrete bekymringer: Hvordan går det med familien, tantene, onklene i Irak? Det går ikke en dag uten at tankene er tilbake i «verdens vakreste by»,  skriver Karianne Bjellås Gilje.  Foto: Reuters/Scanpix
SØRGER OVER DE DØDE: Minst 7 mennesker ble drept i et raid i Falluja 15. september. Mens krig for meg og sivile nordmenn flest er abstrakte tankeøvelser, er det for Emel konkrete bekymringer: Hvordan går det med familien, tantene, onklene i Irak? Det går ikke en dag uten at tankene er tilbake i «verdens vakreste by», skriver Karianne Bjellås Gilje. Foto: Reuters/ScanpixVis mer

Oslo — verden tur/retur

Der jeg ser drivende gode dokumentarer fra virkeligheten, ser Emel virkelighet.

|||— DU VET AT Bagdad betyr «Guds hage» og ofte ble omtalt som en av verdens vakreste byer? spør «mamma'n til» et barn i klassen til sønnen min. Det er slik vi gjerne omtaler hverandre, skolebarn og foreldre.

Emel og jeg har sittet en stund i høstsola utenfor kafeen, drukket kaffe, snakket om slikt som opptar oss for tiden. Andreklassingene våre. Høstferieværet. Krig.

— Jeg har dessverre aldri vært i hjembyen din, kun sett bilder og lest, sier jeg. — Og jeg må medgi at jeg har lest flere beskrivelser av Bagdad som en av verden farligste — ikke vakreste — byer.

JEG TAR OPP fra veska og rekker henne boka vi har snakket om dagen før: Den amerikanske journalisten David Finkels dokumentar fra Irak-krigen «The Good Soldiers», eller «Våre beste menn» som den heter i den ferske, norske oversettelsen. Emel deler min intersse for dokumentarer. Hun ble nysgjerrig da jeg fortalte om Finkels bok. Forfatteren har fulgt en amerikansk bataljon i to år, og tilbragt åtte måneder i Bagdad med dem. Han stiller få storpolitiske spørsmål, men skriver om menneskene — de som utkjemper krigen, og dermed indirekte de som rammes av den. En slags «Armadillo» i bokform, bare mer lavmælt, med flere nyanser enn den sterke, danske dokumentarfilmen.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Emel myser i høstsola og leser halvhøyt de rosende utdragene fra anmeldelsene i CNN og New York Times som forlaget har sitert på bokomslaget: «Den mest fantastiske gjengivelse av moderne krig jeg noensinne har lest.» «En vanvittig reportasje, og en blendende bok. Finkel har laget kunst av et avgjørende historisk øyeblikk. I uoverskuelig framtid vil du kunne hente denne boken ned fra hyllen og si: Dette er det som hendte. Slik føltes det der.»

— Jeg ser fram til å lese denne boka, sier hun. — Men hvem er den egentlig skrevet til?    

— Godt spørsmål, tenker jeg.

HVEM SER dokumentarfilmer, leser bøker og andre øyenvitneskildringer fra de siste ni års «krig mot terror»? Først og fremst er det vel vi som har krig så langt fra hverdagen vår at vi — ja, nettopp — kan lese og se dokumentarer. Vi kan velge om og hvordan vi vil forholde oss til krig. Mange av dokumentarene — bøkene, filmene — kan til forveksling likne fiktive actiondrama. Vi kan glemme at de skildrer realiteter. At de er politiske innspill.

Ikke slik for Emel. I det ytre likner hverdagen hennes min i slike øyeblikk som når vi haster inn og ut av skoleporten, eller sitter en time på kafé i høstferien. Men mens krig for meg og sivile nordmenn flest er abstrakte tankeøvelser, er det for henne konkrete bekymringer: Hvordan går det med familien, tantene, onklene i Irak? Hvordan går det med søskenene hennes i nabolandet, der familien flyktet til? Vil Bagdad noen gang i hennes levetid bli den byen hun husker? Mens hun lærer seg bedre norsk og skaper et hjem i Oslo for barna og mannen hun elsker, går det ikke en dag uten at tankene er tilbake i «verdens vakreste by».

DENNE HØSTEN har Humveene rullet ut av Bagdad, over 100 000 amerikanske soldater har forlatt Irak. For vel en måned siden erklærte fjorårets fredsprisvinner operasjon «Iraqi Freedom» formelt for avsluttet, men over 50 000 soldater er fortsatt i landet.

— Forutsetningen som rettferdiggjorde at vi gikk til krig, viste seg å være ugyldig, sa en smule selvkritisk forsvarsminister Robert Gates 1. september, dagens etter Obamas tale. Som kjent var Iraks angivelige masseødeleggelsesvåpen den offisielle begrunnelsen for at USA gikk til krig, men slike våpen er aldri blitt funnet i landet. Sju år og 165 dager etter invasjonen erklærte Obama at det nå var tid for Amerika «to turn the page».

Jeg blar fram og viser Emel en side i «Våre beste menn» der jeg har brettet øverste hjørne. Her siterer forfatteren noe en soldat sa til ham i juli 2007: «Noen ganger lurer jeg på hva slags verden de øverstkommanderende lever i. Når de innbiller seg at vi vinner? ... Ingen av gutta tror på det lenger ... Gutta har det vondt. Gutta er redde. De trenger ikke alle de store ordene. De trenger forståelse. De trenger at noen sier. Jeg er også redd.»

— Alle mennesker er redde i krig, sier Emel. — Sivile, soldater, alle barna. Hver dag da tanten min sendte barna sine til skolen tenkte hun «kanskje de kommer hjem». Kan du tenke deg hvor redd en mor er når hun må tenke slik?

Nei, det kan jeg ikke. Jeg innrømmer at jeg helst vil slippe å prøve.
    Mens vi drikker den siste kaffeslurken og går for å hente barna på Aktivitetsskolen, sier Emel at det er vanskelig å høre om familiens frykt. Da hun sammen med dem jublet over at Saddam Hussein ble fjernet fra makten, hadde hun aldri trodd situasjonen i Bagdad skulle bli slik, at Irak skulle være okkupert så lenge, at de menneskelige omkostningene ville bli så store. Hun håper morgendagen blir bedre for hjemlandet sitt og at utenlandske militære styrker raskt trekker seg ut. De demokratiske kreftene må støttes. Landet må bli selvstendig.
    — I Irak har vi flotte storbyer, skoler og universiteter, store olje- og naturressurser. Barn og voksne utdanner seg, sier Emel. — Tenk på Afghanistan, hvor menneskene har det enda vanskeligere enn ...

Vi avbrytes av et høylydt «Axel, du er henta!» Jeg blir alltid glad når dette ropet runger i skolegården, men kanskje ekstra i dag. Jeg ser på Emel. Hun smiler, hun også.