Oslo-prosessen

Hvorfor bruke pengene på noe fornuftig, når man kan bruke dem på et OL i Oslo?

I skrivende stund bruker Oslo kommune 130 millioner kroner på å skrive en søknad om å få arrangere OL i Oslo i 2022. Det kan høres ut som mye penger, og i de fleste kommunale sammenhenger ville man mene at det er et beløp som monner. I denne sammenhengen er det imidlertid som lommerusk å regne. When times come to show, som det heter, alt har gått i boks, og Oslo har arrangert «the most spectacular games ever», vil regningen neppe være på under 30 milliarder kroner. Da har vi bare lagt inn en helt mikroskopisk budsjettsprekk, milevis unna Sotsji-OL og Ski-VM i 2011. I Sotsji startet anslaget på 58,5 milliarder kroner. Det siste tallet jeg leste var 275 milliarder, og de har fortsatt ett år på seg til å forverre resultatet ytterligere. Ski-VM i Oslo skulle visst koste 21 millioner i ombygning, den endelige regningen endte i nærheten av 1.9 milliarder.

Nå skal det sies at den hurtig oppnevnte OL-etaten i Oslo, jobber for føden. De skriver ikke bare på en rapport, men på to. En for at Stortinget skal gi den nødvendige statsgarantien, og en til IOC, den internasjonale olympiske komitéen. I tillegg, må vi anta, er det noen kommunikasjonsarbeidere som har begynt å jobbe i kulissene for at Oslos befolkning skal stemme ja når de - ganske sent i prosessen - skal ha sin «folkeavstemning» parallelt med Stortingsvalget den 9. september. I øyeblikket er det i hvert fall fint lite som tyder på at befolkningen lider av særlig merkbar OL-feber. I så måte har meningsmålingene, en skadefro fra avisa Nordlys og en mer nedtrykt fra Aftenposten, vist at knapt 40 prosent i utgangspunktet syns tanken er god.

Man må sannsynligvis bo i Oslo for å mene at et stort nasjonalt anliggende bør avgjøres av hovedstadens innbyggere, og dem alene. De som bor utenfor Oslo kan saktens innvende at det ikke høres helt rimelig ut at oslofolk skal stemme over noe hele landet må betale for med sine skattepenger. Men ifølge de som har greie på det er det visst bare hovedstadsfolk som kan klare å skrive søknader som er imponerende nok for IOC. Dessuten ligger Holmenkollen, som kjent, i Oslo og ikke i for eksempel Tromsø eller Trondheim.

Det gikk påfallende kort tid fra Idrettspresidentens utsagn om at hun «tok samfunnsansvar» og trakk Tromsøs OL-søknad, og fram til punktet hvor noen hadde snakket sammen og idretten plutselig sto samlet om Oslo. I Nord-Norges tilfelle var en statsgaranti på 28.5 milliarder en altfor høy pris å betale. Nå gjenstår det å se hvilket beløp Oslo ender på. En kvalifisert gjetning fra Ragnhild Sohlberg, som satt i styret for OL på Lillehammer, er mellom 30 og 50 milliarder kroner. Prisen politikere og idrettsledere mente var altfor høy for Tromsø, vil fort vise seg å være overkommelig for Oslo

Oslo-prosessen ser ut som et klassisk fait accompli, et spill hvor utfallet er gitt på forhånd, og hvor de demokratiske prosessene rundt lokaliseringen er et spill for galleriet, en kostbar og tidkrevende affære man i grunnen kunne spart både seg selv og andre for. For idrettsdemokrati er vel og bra. Men det er åpenbart enda bedre når Gerhard Heiberg og Sverre Seeberg, med følge fra andre nikkerskledde, bestemmer hvor OL skal ligge.

I tillegg viser det seg å være et visst sprik i forståelsen av hvem som skal betale regningen. Ifølge Dagbladet har idretten sagt ja til OL under forutsetning av at de skal stå for maksimalt 11.1 prosent av utgiftene, Staten skal ta 67 prosent, mens kommunen skal ta 22 prosent. I byrådet har Ola Elvestuen tenkt seg at idretten skal ta 22 prosent av utgiftene. Han har ikke en klar idé om hvem som skal betale hva, eller hvor mye, men kan likevel garantere at utgiftene ikke vil «gå ut over andre tjenester i Oslo». Det er en garanti han kanskje skulle ha gitt med et par-tre forbehold.

Det er lett å være enig i at Norge, som en supermakt i vinteridretten og en nasjon med god råd, skal ta sin tørn og arrangere olympiske leker med jevne mellomrom. Det er ikke like innlysende at Norge er synonymt med Oslo, eller at Oslo viser seg å være ekstremt mye bedre egnet enn andre steder i landet. En ting er at tåka fortsatt ligger tjukk over Holmenkollen, slik den gjorde elleve av tretten dager under VM på ski. En annen ting er at de hundre tusen som tror de skal få VM-stemningen om igjen, med overnatting i skauen og folkefest, ikke tar høyde for de strenge sikkerhetstiltakene som kommer til å sette en effektiv stopper for den norske måten å se skirenn på: IOCs krav til sikkerhet, med gjennomlysning av alt som tas inn på området og gjerder rundt arenaene, kommer til å sørge for at avstanden mellom deltakere og publikum fort gjør det like fristende å se arrangementet på tv. Og sist, men ikke minst: Foreløpig er det ingenting som tyder på at flertallet av Oslos befolkning kommer til å si ja til OL. Den 10. september vil vi etter alt å dømme være tilbake ved start, vel å merke etter å ha brukt flere hundre millioner kroner, fordelt på to søknadsprosesser, på luft, vind og ingenting.

Spaltist:Cathrine Sandnes skriver lørdagskommentaren i Dagbladet hver fjerde uke. Foto: Erik Berglund







Foto:Erik Berglund
Spaltist:Cathrine Sandnes skriver lørdagskommentaren i Dagbladet hver fjerde uke. Foto: Erik Berglund Foto:Erik Berglund Vis mer