Oslo rådhus: Hemmelighold

Oslo rådhus i kveld: Bystyret drøfter praktisering av offentlighetsloven i kommunen. I hvilken grad offentlighet, presse og publikum skal få innsyn i hvordan skattepenger forvaltes. Hvordan forvaltningen ivaretar fellesskapets interesser. I hvilken grad det skal legges til rette for at byens innbyggere skal få innsyn underveis, og tidligst mulig være med på å påvirke den endelige beslutning som fattes av forvaltning eller et folkevalgt organ.

Bystyreflertallet, anført av Arbeiderpartiet, viderefører en praksis om at Oslo skal være landets mest lukkede kommune og hvor alt preik om åpenhet bare er munnhell som hører hjemme i festtalene. Virkeligheten er at det er mer bevissthet rundt åpenhet i Forsvarets overkommando og på Huseby enn i Oslo kommune og Oslo rådhus.

Det som kunne vært et regelverk og veiledning for mer offentlighet, blir i stedet en bruksanvisning for hvordan en skal videreføre en lukkethetskultur. Offentlighetslovens grunnprinsipp er at «forvaltningens saksdokumenter er offentlige så langt det ikke er gjort unntak i lov eller medhold av lov». I det regelverk Oslo bystyre i dag vedtar, framheves først og fremst punkt for punkt mulighetene for unntak og hemmelighold. Det er langt på vei blitt en veileder for hemmelighold. Noen steder går en så langt at kommuneadvokaten mener vedtaket vil være i strid med lovens forutsetninger om at det skal vurderes mer offentlighet (søkerlister).

Offentlig sektor er i endring. Statlige og kommunale oppgaver blir skilt ut og utført av virksomhet på siden av den tradisjonelle forvaltningsstruktur. Vi ser det med de nye statlige helseforetakene. Vi ser det med transport og søppelhåndtering hvor kommunale etater blir omdannet til aksjeselskaper eller gjennom konkurranseutsetting overført til private. Ikke minst ser vi det innen pleie- og omsorgssektoren, hvor en nå er utsatt for en massiv konkurranseutsetting med det resultatet at oppgaver som tidligere ble løst av kommunen selv, nå blir utført av private rettssubjekter.

Statlige helseforetak førte kjapt til beslutning om lukkede styremøter og beskjed fra eierne om at leger og sykepleiere ikke lenger fikk lov til å uttale seg offentlig om forhold ved det sykehus hvor de er ansatt. «Dette er bekymringsfullt. Da kan det bli enda mindre åpenhet der avgjørelsene fattes,» sa helsedirektør Lars E. Hanssen til Dagsavisen 31. desember 2001.

Den daværende Bondevik-regjeringen ga i st. meld. 32 for 1997- 98 uttrykk for at «Regjeringen ser det (...) som et grunnleggende prinsipp at valg av organisasjonsform ikke i seg selv skal påvirke retten til innsyn i offentlig eid virksomhet».

Men ikke bare viderefører en hemmeligholdskulturen: Den vilje til noe mer åpenhet et enstemmig bystyre uttrykte ønske om i 1999, reverseres.

Bystyrets finanskomité uttalte den gang enstemmig: «Overgangen til bruk av aksjeselskaper eller andre selskapsformer for å forestå løsningen av kommunale oppgaver, reiser særlige spørsmål. Offentlighetsloven gjelder i utgangspunktet ikke for aksjeselskaper. Bystyret vil påpeke at andre selskapsformer dikteres ut fra en overordnet forestilling om effektiv forvaltning, men mener ikke at man av effektivitetshensyn kan oppnå noe ved ikke å praktisere offentlighetsloven for kommunens aksjeselskaper. Tvert imot: offentlig innsyn vil kunne være et bidrag for å sikre bedre forvaltning av ressursene.

På denne bakgrunn ber bystyret byrådet praktisere offentlighetsloven så langt den passer, for alle kommunens aksjeselskaper. Unntak fra offentlighet må begrunnes i forhold knyttet til for eksempel forsvarlig forretningsmessig drift, forretningshemmeligheter, hensyn til medaksjonærer og lignende.»

Men se: det pålegget fra bystyret valgte det Høyre-dominerte byrådet å neglisjere. Det kunne bystyret nå gjort noe med ved selv å utforme klare vedtak på området, men bystyreflertallet svikter.

Verbalt sier Oslo Arbeiderparti at de «er sterkt bekymret for den økte lukkethet i det offentlige som følger av (...) omdanning av kommunale aksjeselskaper til AS-er», og erkjenner at «dette fører til mindre kontroll og innsyn i tjenestene og bruken av skattepengene». Men hva hjelper det med slikt uforpliktende preik, og generelle appeller til byrådet, når partiet unnlater å støtte SVs forslag om at «kommunen må bruke sin eierposisjon til å sikre at de virksomheter som er selvstendige rettssubjekter, men med kommunen som ene- eller majoritetseier, skal følge en praksis som om de var omfattet av offentlighetsloven»? Eller enda verre: at det er Arbeiderpartiet som blokkerer for flertall for Frp's forslag om at dette i alle fall skal gjelde der kommunen besitter 90 % eller mer av aksjene eller eierandelene.

I dag snakker i stedet Arbeiderpartiet om at økt innsyn og offentlighet kan føre til at «prosessene med sakene kan bli flyttet fra skriftlige til muntlige fremstillinger» og at «kommunens selskapers konkurranseevne kan svekkes».

Dette er en rent borgerlig, markedsliberalistisk tenkning, og vi møter den på mange områder. Det hevdes fra borgerlig hold at pålegg om etiske normer for investeringer, miljøpålegg etc. er konkurransehindrende og svekker næringslivet. Erfaringene er ofte det motsatte. De bedrifter som har en god miljøprofil eller legger gode etiske normer til grunn for sine investeringer og pengeplasseringer, er av dem som går aller best, ikke minst fordi de oppnår en god tillit i markedet. En bedrift som legger seg på en åpenhetslinje i forhold til offentligheten, vil som oftest ha et konkurransefortrinn. Det gir tillit. Det innbyr til trygghet. Det åpner for dialog.

Dessuten: Offentlig innsyn vil kunne være et bidrag til å sikre bedre forvaltning av ressursene.

Rett skal være rett: Arbeiderpartiet vil gjøre unntak for Oslo Sporveier, og der åpne for innsyn. Men det skulle da også bare mangle. Justisdepartementets lovavdeling har helt entydig uttalt at Sporveien omfattes av offentlighetsloven. Det samme sier en uttalelse fra Oslo namsrett.

Men også på et annet og helt vitalt punkt svikter Arbeiderpartiet. Helt grunnleggende i enhver praktisering av offentlighetsloven er «organbegrepet». Hvis kommunen skal regnes som ett organ i forhold til offentlighetsloven, innebærer det at mesteparten av den saksforberedende korrespondansen mellom de ulike kommunale enhetene kan unntas fra offentlighet. Regjeringen Bondevik mente (st.meld. 32 for 1997- 98) at dette «medfører trolig at allmennhetens innsynsrett i praksis blir snevrere enn i statsforvaltningen».

Dette kunne Oslo bystyre i kveld gjort noe med ved å støtte SVs (og Frp's) forslag om at «Oslo kommune legger til grunn den praksis at Oslo kommune ikke er å anse som ett organ etter offentlighetslovens '5, første ledd».

Et standpunkt om at kommunen ikke bør være ett organ, har støtte hos kommuneadvokaten i Oslo som skriver: «Når det statlige forvaltningsapparat med knapt 170000 årsverk utgjør hundrevis av organer, er det vanskelig å se noen reell begrunnelse for at Oslo kommune med vel 40000 årsverk bare skal være ett organ. (...) Kommunens tidligere tendens til å regne seg selv som ett organ synes delvis å være tilblitt i forlengelsen av et ønske om å definere flest mulig dokumenter som interne i relasjon til offentlighetslovens regler.»

Historisk har Arbeiderpartiet vært preget av en bøttekott-, noen-har-snakket-sammen- og hemmeligholdskultur. Men jeg hadde ikke regnet med at det var Arbeiderpartiet som i Oslo bystyre skulle blokkere for større åpenhet i offentlig sektor. Men der Frp er med, svikter Arbeiderpartiet. I Arbeiderpartiet anno 2002 snakker en ikke om demokrati og innsyn, men at hensynet til konkurranseevnen og markedet krever hemmelighold.