Oslo skal ikke redde OL

Ingress

Meninger

Etter at Sotsji-lekene er rullet i gang, har en besnærende tanke festet seg hos idrettspamper, politikere og enkelte kommentatorer: Oslo må redde vinter-OL. VG-kommentator Frithjof Jacobsen skriver denne uka at «hvis Norge og andre demokratier snur ryggen til OL i protest mot pampene, lar vi Putin og hans gjeng ta over hele greia.»

Det er fristende å komme med en annen konklusjon: Hvis Norge og andre demokratier sier nei takk til OL, må kanskje IOC gjøre alvor av tankene om å reformere lekene - kanskje til og med hele IOC-systemet. For det er faktisk mulig å spore vilje til endring og fleksibilitet, stikk i strid med hva man kan få inntrykk av etter å ha fulgt Gerhard Heibergs rekke med mageplask den siste uka.
«Vinter-OL har vokst ut av sine rammer. Det må tas grep før det er for seint», sa den nye IOC-presidenten Thomas Bach på en pressekonferanse to dager før lekene åpnet i Sotsji. Møtet var historisk: det var første gang IOC ville ha åpne mikrofoner og debatt om hva vi skal gjøre med OL. Det må kunne karakteriseres som historisk seint, men viser at den udemokratiske organisasjonen forstår alvoret i situasjonen. Pengegaloppen har løpt løpsk. Å legge lekene til diktaturer med det argument at det vil dytte utviklingen i riktig retning, er hinsides. Alle skjønner at det er fordi den største pengesekken vinner. OL er blitt mer uelegant og pervertert enn noensinne. Gerhard Heiberg har til og med fått seg til å si at han tror lekene har vært med på å påvirke sponsorer som Coca-Cola og MacDonalds til å utvikle mindre usunne produkter. Som Cola Zero og salat i stedet for pommes frites til hamburgeren. Denne utidsmessige stabeisen av en organisasjon kan vær så god få reformere seg ferdig før Oslo og Norge tar den under sine skattefrie vinger. Ellers kan Oslo-OL bli en utvei for IOC, snarere enn en redning for OL.

Spørsmålet er om et vinter-OL i sin nåværende form i det hele tatt er mulig å arrangere. Det må i så fall kraftig nedskaleres. Selv 40 milliarder kroner, som er den stipulerte prisen på et Oslo-OL, inkludert gjennomsnittlig budsjettsprekk, er en uhyrlig sum å bruke på en to ukers idrettsfest. Organisasjonen må få en demokratisk struktur, det må bli slutt på at medlemmer utpekes - nærmest på livstid. Tøvet om «den olympiske idé» må kasseres, ingen kan uansett med største velvilje forstå hva den lenger består av. Fokuset må være gode idrettsarrangementer, som publikum kan få glede av. I et OL som ikke bryter menneskerettigheter, utnytter slavearbeidere eller bedriver massivt pengesløseri som befolkningen lider under.

Hvis alt dette er for mye forlangt, kan det i grunn være det samme. Oslo skal ikke redde OL. OL kan redde seg selv.