Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Oslo som Kulturby

Selvsagt kan Oslo bli Europeisk kulturby, vi må begynne å jobbe med søknaden nå, skriver Ellen Horn.

DEN STØRSTE

kulturbyggingen i Oslo foregikk rundt forrige århundreskifte, da Norge etablerte seg som selvstendig nasjon, og under gjenreisningen av landet i årene etter annen verdenskrig. Da forsto politikerne at kultur var et viktig felt som ikke måtte ofres på bekostning av hus og veier og andre gode formål. Nå står landet ved en ny korsvei. Globalisering og integrering av nye kulturer, arbeidsløshet og økende forskjeller i befolkningen, stiller landets hovedstad overfor nye utfordringer. Oslo Arbeiderparti ønsker å gå i spissen for en kulturoffensiv i hovedstaden med et manifest som meisler ut en ny kulturpolitikk for Oslo, og som viser vilje til å prioritere og gi et skikkelig løft.

I likhet med byrådsleder Erling Lae fra Høyre, ble jeg overrasket over at en rekke av Oslos kunstnere var svært så lunkne da han fremmet forslag om at Oslo skal søke om å bli Europeisk kulturby. Men når et samlet kultur- og kunstnermiljø opplever at Oslo er en by fylt med kultur mer på tross av, enn på grunn av det sittende byråds kulturpolitikk, er det forståelig at man er skeptiske. La meg slå fast med en gang: Selvfølgelig kan Oslo bli Europeisk kulturby. Med både de store tunge nasjonale institusjonene og sitt kulturelle mangfold av teatre, museer, klubber og gallerier og sin store gruppe av dynamiske og kreative kunstnere, er det i høyeste grad misvisende å si at Oslo ikke er en kulturby i dag.

ARBEIDERPARTIET

Arbeiderpartiet fremmet allerede for mer enn to år siden forslag om at Oslo skulle søke om status som Europeisk kulturhovedstad. Ikke for at politikerne skulle sole seg i glansen av et internasjonalt arrangement, men fordi vi ville satse mer på kunst og kultur. Den gangen stemte Høyre imot. Nå er det et bredt politisk flertall bak en kulturbysøknad, og dette er en mulighet som må brukes for alt den er verd. Kulturens andel av det samlede driftsbudsjettet i Oslo kommune er i dag fattige 2.3 prosent. Om vi i fellesskap klarte å øke kulturbudsjettet til for eksempel 4 prosent ville kulturen fremdeles bare utgjøre en liten del av byens samlede budsjett, mens det ville innebære en formidabel satsing for kulturlivet.

Det å satse og investere systematisk i kunst og kultur har alltid hatt en viktig samfunnsbyggende dimensjon: De offentlige museene, bibliotekene, kinoene, konsertsalene og teatrene er viktig for trivsel og livskvalitet hos byens borgere. Derfor må det videre arbeidet med Middelalderbyen og Bjørvika sikres. Vi trenger flere rom for kunst og kultur, og flere møteplasser og formidlingsarenaer til inspirasjon og glede i byen vår. I en tid der individet settes i sentrum på godt og vondt, og altfor mange sitter altfor mye alene, vil vi at folk skal ha steder hvor de kan møtes, stimuleres, dele emosjonelle opplevelser, lytte og lære. Å vokse opp i et hjem uten bokhylle er noe helt annet enn å vokse opp i et hjem med bokhylle. Derfor er et godt og tilgjengelig bibliotek avgjørende for at alle barn skal få samme muligheter i kunnskapssamfunnet. I tillegg vil vi utstyre alle Oslo-barn med et kulturpass som gir dem gratis adgang til alle de flotte kulturinstitusjonene i byen.

DA OSLO FEIRET

sitt 1000-års jubileum i 2000 ble byens innbyggere spurt om hva de satte pris på i Oslo. Selvfølgelig svarte mange fjorden og marka, men overrasende nok svarte svært mange at det var mangfoldet som gjorde Oslo til en trivelig by. Oslo i dag preges av et uttall av kulturer, med musikk, språk og tradisjoner fra alle kontinenter. Hvis vi skal makte å bygge broer av forståelse må vi øke støtten de krefter som virkelig legger ned et betydelig arbeid, som for eksempel Nordic Black Theatre, Cosmopolite, Du store verden og Senter for afrikansk kulturformidling. La oss få flere slike steder, slik at vi bedre kan leve med hverandres forskjellighet.

Henrik Ibsen sa: «Det forbannede ved de små forhold, er at de gjør tankene små!» Han hadde rett. Kulturpolitikk handler også om å prioritere og våge å sette noe foran noe annet. Vi har minst tre store attraksjoner av verdensformat her i Oslo. Edvard Munch , Gustav Vigeland og Henrik Ibsen. Disse må vi makte å løfte frem i mye større grad. Vi har liten grunn til å være stolte av hvordan vi har tatt vare på dem. Munchmuseet forvitrer, Vigelandsparken forfaller og Ibsenmuseet og Ibsenfestivalen på Nationaltheatret får liten hjelp fra Oslo kommune i sine bestrebelser på å nå et nivå hvor det kan vekke internasjonal oppmerksomhet. Derfor er det viktig at nettopp disse tre store innen norsk kulturliv får sin fortjente og sentrale plass i Oslos kulturliv.

JENS STOLTENBERG

har ofte sagt at vi ikke bare trenger noe å leve av men også noe å leve for. Men Dagbladets avistegner, Arne Nøst, som også er leder i interesse-organisasjonen Norske Billedkunstnere, sa lett ironisk på et møte i regi av Arbeiderpartiet forleden at «kunstnerne som skal levere dette som folket trenger for å ha noe å leve for må faktisk også ha noe å leve av!» Derfor trenger vi også en god kunstnerpolitikk. Kunstnerne er vår tids fortellere, slik kunstnerne til alle tider har vært det. For at borgerne skal få gode og utfordrende kunstopplevelser, må vi ikke bare ha en kulturpolitikk, men også en god kunstnerpolitikk: Flere kunstnere må få ateliér- og verkstedsplass, spillesteder og arbeidsmuligheter i hovedstaden. Det er en overflod av talenter i hovedstaden innenfor de fleste kunstuttrykk. Det er for eksempel et faktum at internasjonale musikkaviser omtaler den norske elektronica- og jazzscenen som Europas mest spennende. De må stimuleres enda mer, slik at de får det spillerom de fortjener, også når de er på hjemmebane! Oslo burde bli like kjent i Norden og Europa som jazzby, som musikerne er blitt kjent som enkeltkunstnere. Vi må gi unge mennesker mot og mulighet til å velge utradisjonelt og følge sine ambisjoner og drømmer.

EN KREATIV

og skapende kulturpolitikk drepes altfor ofte av årsbudsjettenes tyranni. Derfor må vi skape rom for de litt større tankene, og for drømmer som ikke lar seg realisere innenfor en kortsiktig tidsramme. Jeg har mange drømmer for kulturbyen Oslo. En av dem er å skape et spennende nytt, stort og moderne kulturhus i Operaens nåværende lokaler når de flytter i 2008. Se på Stockholm og kulturhuset på Sergels Torg eller Pompidou-sentret i Paris, med plass til rock og jazz og teater og flerkultur og moderne kunst,- og sjakk og tango og salsa, bok og internet-caféer og spennende utstillinger. Bare fantasien setter grenser !

Ved inngangen til det som er ment som en ny kulturæra for Oslo er det derfor meningsløst av det sittende Høyrebyrådet å selge Folketeaterbygningen til enda mer kommers slik de har planer om. Å selge seg til kulturell armod er en svært dårlig ide for en kulturby med ambisjoner. La oss heller sikre befolkningen i Oslo flere kulturperler! Hva med en miljøvennlig folkepark rundt Kongsgården på Bygdøy!? Eller hva med å la Oslo overta eierskapet for Botsfengslet fra Staten og gjøre det om til en arena for kreative og skapende hender? Jeg ser for meg Kvadraturen som Oslos kunstnerkvartal à la Soho. Dansens Hus må på plass, enten i Nydalen eller på Vestbanen og sikre at våre eminente norske dansekunstnere, hvorav de fleste holder til i Oslo, får et sted å være. København har vært Europeisk Kulturby og har sitt Dansens Hus og Stockholm har vært Europeisk Kulturby og har sitt Dansens Hus. Hvorfor ikke Oslo?

JOBBEN MED EN

kulturby-søknad må begynne nå. Og noe haster det med: Vi må fjerne køen av barn som ønsker plass ved kultur- og musikkskolen, vi må stoppe salget av verdens beste kino som Høyre-byrådet har satt i gang, og vi må sette en stopper for forsøkene på å innføre markedsleie i kommunens lokaler som brukes av kunstnere og kulturtiltak. Dette er viktige saker for en by som tar kulturen på alvor.

Min henstilling til det sittende byråd: Utsett salget av Oslo-kinoene og Folketeaterbygningen til etter årets kommunevalg! Det har ikke vært god tone å gjøre dramatiske politiske beslutninger like før et valg, la heller folket bestemme selv!

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media