Oslo vill vest

Bygdøyungdommen drakk og ruset seg til topps på statistikken. Foreldrene hyret inn Securitasvakter til hjemme alene-festene. Nå ønsker de ungdomshus istedenfor.

BYGDØY LIGGER DER bare rundt svingen, like forbi byen. Kyrne beiter, engene er grønne, det lukter rent. Menneskene er pene. Veiene fører til investorene og rederne, til milliontomtene og strandslottene. Det er vakkert. Og så ligger hele Norges fortid her: vikingskipene og museumsskattene. Og om sommeren kommer de i hoper til Paradisbukta og til Panter\'n hvor man kan hoppe i fjorden fra fjellet.

MEN NOE GIKK GALT PÅ BYGDØY. Noen glemte ungdommen. Da Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring presenterte sin siste statistikk over narkotika- og alkoholforbruk blant unge, lå vestkantbydelen Bygdøy-Frogner i Oslo på topp. De fant hasj, de fant ecstasy, de fant amfetamin. Av politiets pågripelser under housefesten Hyperstate, var Bygdøyungdommen overrrepresentert. Det var da Bygdøyfolket begynte å skrike på et ungdomshus.

De står der ved Oslofjorden og skriker ennå. Thomas Ridgren (17) skriker, han også. Selv om han har rast fra seg en del, selv om han nesten har vokst seg stor.

- Vi satt bak muren der borte, inne i hagen. Vi smugrøkte. Smugdrakk. Vi hadde ikke andre steder å sitte. En sommer for to år siden ble vi så motløse at vi gjorde innbrudd i et gammelt hus her nede. Vi innredet, bar inn sofaer, hang opp bilder. Vi forskanset oss. Det var ikke populært. Det endte i politianmeldelser, masse bråk. Huset er revet nå, forresten. Men vi sendte ut et signal. For, herregud. Vi savnet et sted .

DE SITTER PÅ PLASTSTOLER under persiennene til Bygdøykiosken. De kalte den Bjørn-kiosken før, før Bjørn gikk konkurs og Mix-kjeden kom og ga nytt kunstig liv til ungdommen på Bygdøy. Mikkel Tysland (18), Herman Dreyer (17) og Henrik Ivarson (18) kommer på mopeder. Mikkel tenker på hvorfor det bar galt avsted.

- Det ble vanskeligere å få alkohol her. Det var lettere med andre saker. Jeg skjønner at noen så fordelene. Hasj er billigere enn alkohol. Altså, du gidder ikke å kjøpe en six-pack til 100 kroner når du kan dra ned til Frognerkilen og kjøpe stoff til 50 kroner. Det er heller ikke så mye politi her. Dessuten har ikke motstanden vært stor. Det hendte aldri på barneskolen at lærere kom fram med narkotika-pekefingeren. Man forventet kanskje at man ikke trengte å fortelle barn av velstående familier om hvilke farer som lå der ute.

DE BLE KALT SECURITASSENE. Securitassene fordi det hendte at Bygdøy-foreldre betalte vaktselskaper for å holde oppsyn med villaen mens de selv var borte og ungdommene holdt fest hjemme. Av og til kunne vekterne være dørvakter og skrive lister over hvem som var inne i huset til enhver tid. Men Securitas fikk nok.

- Vekterne kan ikke være barnevakter lenger, svarte de.

Til og med Bygdøy-prest Barbro Schmedling kom på banen:

- Noen familier er bare opptatt av karriere og fasade og fine biler.

Oppvekstforskerne forklarte:

- Rus er in, rus er status. Og nok penger gjør alkohol og rusmidler relevante og tilgjengelige i dette miljøet. Mange opplever at verden ligger der fri. Denne overfloden av inntrykk, den høye graden av selskapelighet, kombinert med lav foreldrekontroll. Dagens lyst og nytelse skygger for morgendagens konsekvenser. Til slutt kan retretten bli nesten umulig.

Foreldrene la inn krav om ungdomshus.

- Saken er at ungdom på Bygdøy er stemoderlig behandlet. Har ikke vi som bor på veskanten krav på bistand fra det offentlige? Har ikke alle unge krav på det samme uavhengig av adresse? ropte noen av dem.

Men de møtte motstand. Flere hevdet at Bygdøyforeldrene bare ville kjøpe seg fri fra ansvaret ved å rope på det store ungdomshuset.

GUTTEN MED HJELMEN står og rister på hodet.

- Vi blir stemplet som rikmanssønner og pappagutter. Det er urettferdig. Jeg vet om flere som har fått problemer med økonomien. Og de tror vi drukner i penger og narkotika... Det er ikke noen drømmekombinasjon, akkurat. Og så får vi kjærester på andre siden av byen, og fedrene til jentene bombarderer oss med spørsmål om hvor mye narkotika vi har på oss. Folk er mistenksomme mot oss, mener Mikkel.

Noen gutter kommer ut med poser med øl fra Bygdøy Mat.

- Noen få driver det hardt her, sier gutta.

- Greit, man får tak i shit her... Du har sett amerikansk film? Shit betyr dop. Vi vet om de som røyker hasj. Men å hevde at dette er et dophull, blir tåpelig.

Gaute Lind Stormbo (17), leder for ungdomsrådet i bydelen, sier han har sett dopet rive opp:

- Miljøene er lukket. Folk er livredde for å tape ansikt og for gjøre skam på familiene sine. Jeg kjenner noen som har sittet tungt i det. De har søkt trøst i stoff. Det er ikke nødvendigvis en fordel å komme fra velstående hjem i dag.

DET ER PÅ TOMTA til et nedbrent hus like ved skolen at de vil bygge Bygdøys ungdomshus.

- De unge skal være i føringen her fra dag én. Med et samlingssted blir miljøene også lettere å kontrollere, tror Arne Gregersen, formann i Bygdø Vel.

Foreldrene kjempet i flere år for å få de første to millioner kronene til huset fra kommunen. De trenger fire millioner kroner til.

Nanna Rein, Elisabeth Nygaard, Cathinka Dammann, Kristina Wilhelmsen, Ulrikke Dreyer, Jonathan Damsund og Christopher Gilbert står der og håper på bedre tider. De er fjorten år gamle.

- Det er lett å bo her om sommeren. Men ikke ellers. Vi drømmer om at noe skal skje. Nå ender det med at vi henger her rundt kiosken. Vi venter mye på Bygdøy. Som nå. Vi må ordne alt selv. Ikke får vi penger av det offentlige. De mener vi er for rike.

- Er det en myte at dere er bortskjemte?

- Nei...vi er jo bortskjemte. Vi får ganske mye, sier en jente.

- Hva er det dere får?

- Alt... Noen får biler, noen får båter, noen får begge deler, noen får mopeder, noen får klærne de vil ha. Og så blir det viktig med merker. De riktige båtene, de riktige mobiltelefonene.

- Innser dere at dere er heldige?

- Ja, de fleste som bor her vet at de bor på Bygdøy. Det høres kanskje logisk ut, men... vi er klar over hvor vi hører hjemme.

- Hva er det dere ønsker dere?

- Vi har jo det vi trenger. Ja, unntatt ungdomshus.

- Hva er det som gir status på Bygdøy nå?

- Personlighet..., sier den første.

- Og klær. Og fester. Og det å få lov til å ha fest hjemme.

INNE PÅ ET KONTOR sitter Astrid Henriksen, bydelens seksjonsleder for ungdom. Hun er sliten.

- Noen av de tristeste ungdommene jeg kjenner - de har alt. De får alt. Men de har lite annet. Når alt kommer til alt, trenger vi noe annet. Det er slik vi er bygd. Ungdommer her ute får gaver til hundretusener av kroner. De trenger stadig sterkere stimuli. De må ha mer for å bli mettet. De har fartet verden rundt. De har sett det meste før de er voksne.

Og det er her Henriksen stopper opp:

- De har utviklet en voldsom kultur hvor det er om å gjøre å være først ute. Med den nye buksa og det nye dopet. Ungdommen skal være trendsettere både når det gjelder klær og narkotika. Selv ser vi lite. Dette foregår bak høye hekker og store hus. Statistikkene lyver kanskje. Uansett er de usunne. Disse tallene skaper en forventning som noen av ungdommene føler de skal oppfylle. En forventning om at de skal være de største partyløvene i byen. Jeg blir lei meg. Men ungdommene har fått sekken fylt opp hjemmefra. Foreldrene er mye på farten, de er busy, de drikker mye selv, de er på vei til nye mål, og ungdommene blir ofte overlatt til seg selv.

- Kan et ungdomshus alene gjøre verden bedre, tror du?

- Bare foreldrene holder seg unna. Bare dette huset ikke blir et siste ledd i det å skaffe seg alt man ikke har.

Astrid Henriksen sier hun nesten har resignert:

- Jeg er lei av å gå denne evige oppoverbakken. Fordi ungdomsarbeid ikke er noe loven pålegger oss å drive, blir vi stående. Men ungdom også koste penger. Samfunnet må for pokker skjønne det snart.

KVELDEN SIGER INN over Bygdøy. Natteravnene kommer, de er minst seks, kanskje sju, i gule jakker. Ungdommene gjemmer seg i buskene. De løper for livet. Og det bygger seg opp nå. Ut av skumringen kommer Oslo kommunes ungdomspatruljer, også.

- Det har vist seg før at det kan eksplodere her, sier de.

- For de har store hjem å være hjemme alene i på Bygdøy. Her er det åpne barskap og fullt fres. Og når de alle kommer ut, er spørsmålet hvor de går hen. Da må vi være klare til å ta imot dem. Vi som kjenner dem, som er oppriktig glad i dem. Ikke det at foreldrene ikke er det. Men vi har kontakt med dem på en annen måte.

DE STÅR OG DRIKKER UNDER gatelyktene. Tenåringene er fulle. En jente drar til seg en gutt, hun sier:

- Pappaen hans er forresten Norges tiende rikeste.

Gutten er brydd, men smiler. Jenta sier:

- Du spør oss hva vi skal gjøre i kveld? Vi skal loke rundt på Bygdøy. Loke er å henge rundt uten å ha et sted å gå til, uten retning, uten mening. Det vil si, du går rundt og leter etter meningen. Men finner vi noe? Nei, vi gjør ikke det.

En annen jente kommer til og hvisker:

- Vi har laget fluktplaner i kveld. Fluktplan en, fluktplan to og fluktplan tre.

- Hvem skal dere flykte fra?

- Fra foreldrene våre. Fra politiet. Og fra alle de som skal passe på oss.

Kilder/bakgrunn:

«Bittersøtt. Ungdom, sosialisering, rusmidler. Oslo.», Willy Pedersen, Universitetsforlaget, 1998

«Rusmidler i Norge, 2001», Statens institutt for rusmiddelforskning

«Ungdom, livsstil og rusmidler», Norsk Institutt for Forskning om Oppvekst, velferd og Atferd (NOVA), 1998

Artikler fra Aftenposten.

Publikasjoner fra Rusmiddeldirektoratet, Rusmiddelelaten Oslo, www.forebygging.no

<B>SAVNET ET STED: Thomas Ridgren (17), til venstre, og Herman Dreyer (17) har sverget til Bygdøykiosken gjennom hele oppveksten. I mangel på andre fristeder. - Vi har følt oss glemt. Sommeren for to år siden ble vi så motløse at vi forskanset oss i et hus her nede, sier Thomas.
<B>HÅPER: Cathinka Dammann (14), Kristina Wilhelmsen (14), Christopher Gilbert (14) og resten av vennegjengen står og håper på bedre dager. - I mellomtiden henger vi bare rundt her, sier de.