STILLHET OG FRED: Bare noen få kilometer fra rushtid og trafikk ligger Oslomarka og lokker; vakker, mystisk og gnistrende stille. Som for eksempel her ved Nøklevann i Østmarka. Foto: Fredrik Wandrup
STILLHET OG FRED: Bare noen få kilometer fra rushtid og trafikk ligger Oslomarka og lokker; vakker, mystisk og gnistrende stille. Som for eksempel her ved Nøklevann i Østmarka. Foto: Fredrik WandrupVis mer

Oslomarka har sin egen litteratur

H.O. Christophersen guider til skjulte kilder og tjern.

||| ANMELDELSE: «August er vandrerens måned. Lyngen rødmer over moer, brenner og myrer. Bekkene får ny fylde etter sommerens tørke. Suset fra elvene vokser i styrke, og vinden tar sterkere tak i trærnes kroner. I de sene kvelder får den åpne ild ny mening. Tidligere var den en luksus, som peisen i en på forhånd oppvarmet og opplyst stue. Nå er den en nødvendig varme- og lyskilde.»

Slik innleder H. O. Christophersen (1902-1980) kapitlet «Til skjulte kilder og tjern», i klassikeren «På gamle veier og nye stier i Oslomarka» (1956), som nå er utgitt i en ny utgave. Og han fortsetter: «Tiden er kommet for de lange streiftog innover skogene... En blir urolig til sinns, og uroen gir seg ikke før en pakker sekken og legger i vei.»

Meditasjon Sitatet gir i et nøtteskall motivasjonen bak markavandrerens stadige utflukter til nye steder i den enorme Oslo-marka, området som gjør Norges hovedstad til en av verdens største i utstrekning. Byen Oslo dekker et område på 450 kvadratkilometer. To tredjedel av denne flaten består av friluftsområder, 40 øyer, 343 innsjøer og mil etter mil med skog og atter skog.

LYDEN AV VANN: Det eneste som bryter stillheten, er klangen av rennende vann, fuglekvitter eller vindens symfoniske drag gjennom trekronene. Foto: Fredrik Wandrup
LYDEN AV VANN: Det eneste som bryter stillheten, er klangen av rennende vann, fuglekvitter eller vindens symfoniske drag gjennom trekronene. Foto: Fredrik Wandrup Vis mer

I løpet av noen få linjer forteller Christophersen om lyset, lydene og eventyrlysten som lokker i de vide strekningene fra Krokskogen i vest til Østmarka i vest.

Kanskje noe typisk norsk; trangen til å begi seg inn i naturen og la seg omfavne av den, uten noe spesielt mål — annet enn å få være i fred med sitt ellers urolige tankeliv. En form for meditasjon man ikke finner noe annet sted enn akkurat her, i møte med et landskap som er likt, men foranderlig, som stadig åpenbarer nye versjoner av noe man kjenner fra før; langs stier som snor seg mellom trær og bergtopper, stein og lyng, bekker og vann, blomsterflor og mørke glenner der sollyset ikke slipper til.

Oslomarka har sin egen litteratur

Fra 1956 og framover skrev Halfdan Olaus Christophersen et titalls bøker med marka og vandringen som tema. Han beveger seg hele veien i spennet mellom tid og rom. Vi følger forfatteren på stadig nye utflukter, der stemningen, ferden og eventuelle hindringer og strabaser risses opp i detalj. Disse avsnittene har sin egen prosapoetiske kraft. Samtidig går han inn i historien om de stedene han passerer; husmannsplasser, gårder, gruver, vann og elver. Fakta, sagn og myter utdyper landskapet i et møte mellom natur og kultur, mellom skogene og menneskene.

Guidebok Litterært plasserer han seg i tradisjonen etter Peder Christen Asbjørnsen og Bernhard Herre, 1800-talls forfatterne som bidro til å gjøre selve skogsvandringen til en egen sjanger i norsk litteratur. Han refererer stadig både til disse to og en rekke andre kilder til kunnskap om Oslomarkas dype, ofte ukjente historie. Særlig Bernhard Herre synes å være Christophersens forbilde, han anbefaler å ha Herres klassiker «En Jægers erindringer» «i lommen og lese små stykker av den underveis». Ordene beriker opplevelsen, turen og littera-turen glir over i hverandre.

Boka som nå blir nyutgitt, var Christophersens første markabok. Den ble en bestselger, trykt i flere opplag. Originalboka har sin utvilsomme sjarm, med sine poetiske svarthvitt-bilder som følger teksten som en strøm.

Den nye utgaven er tilrettelagt av Einar Skage Andersen. 13 av originalens kapitler er kuttet ut, fordi «mange av turene ikke lenger er like interessante». Hvert kapittel er forsynt med kartutsnitt, oversikt over turløypa, antatt varighet og supplerende margtekster. Svarthvittbildene er stort sett skiftet ut og supplert med fargefotos tatt av redaktøren. Boka er med andre ord mer lagt opp som en praktisk turguide enn originalen. Forordet lover også en bibliografi, som må ha ramlet ut underveis.

Derimot forteller Rune Slagstad i et etterord om H.O. Christophersens liv og karriere som idehistoriker, hjemmefrontsmann og ikke minst som en av arkitektene bak gjenoppbyggingen etter krigen, dessuten som en sentral person i utviklingen av avisa Verdens Gang, der han i en rekke år var styreformann. Interessant lesning, men litt for knapt om Christophersens naturforfatterskap og hans «ideologi» som vandringsmann.

Brutal kutting Boka er blitt en verdig nyutgivelse, selv om jeg foretrekker Christophersens originale cover med sitt nostalgiske skjær. Man kan også stille spørsmålstegn ved de 13 kapitlene som er kuttet ut. De fleste av dem handler om Hovseter, Voksen og Sørkedalen. Selv om byutviklingen har lagt flere av turløypene i grus, utgjør forfatterenes kunnskaper verdifulle opplysninger om historien, spennende lesning for de mange tusener av mennesker som i dag bor i området.

Det største savnet er likevel kapitlet «Med Bernhard Herre på Haklomana», som utdyper Christophersens forhold til sitt største idol og litterære forbilde. Den nye utgaven burde uansett bli trykt opp i en pocketutgave. Den foreliggende boka veier 952 gram og vil neppe vinne kampen om en plass i vandringsmannens ryggsekk.