INDUSTRILANDET: Det er ingeniører, fagarbeidere og forvaltning av naturressurser som er grunnlaget for fremtiden. Det er det vi lever av. Og det er forutsetningen for at noen av oss kan skumme fløten her i Oslo, skriver Cathrine Sandnes i uka helgekommentar. Illustrasjon: Flu Hartberg
INDUSTRILANDET: Det er ingeniører, fagarbeidere og forvaltning av naturressurser som er grunnlaget for fremtiden. Det er det vi lever av. Og det er forutsetningen for at noen av oss kan skumme fløten her i Oslo, skriver Cathrine Sandnes i uka helgekommentar. Illustrasjon: Flu HartbergVis mer

Osloproblemet

Det man ikke vet kan man komme til å bli dum av.

Meninger

Første gang jeg kjørte over fjellene fra Haukeliseter og ned mot Sauda var det to ting som slo meg: Det ene var lettelsen over at den ubegripelig smale og svingete veien endelig tok slutt. Det andre at smelteverket ikke på noen måte var like imponerende i virkeligheten som jeg hadde trodd, etter å ha lest om dem i romanene til Kjartan Fløgstad. For i motsetning til andre industriplasser har jeg, en Oslo-boer som ikke husker Aker mek som annet enn Aker Brygge, en forestilling om hvordan det skulle være her - om det særegne lyset, varmen, lydene og, ikke minst, arbeiderne som jobbet skift. I virkeligheten var det ganske grått og støvete, og det var ikke på noen måte åpenbart at den store historien om etterkrigstidens Norge har kunnet utspille seg på steder som dette.

«Hvor store subsidier får dere for dette?» spurte en kulturjournalist. Hun var invitert til det samme litteraturarrangementet i Sauda som meg. Og det kommer neppe som en overraskelse at hun, som jeg, var fra hovedstaden. Jeg var veldig glad for at hun stilte spørsmålet før meg, så jeg kunne himle med øynene sammen med vestlendingene og late som om jeg aldri noensinne kunne ha kommet til å stille det samme spørsmålet. «Hvor dum går det an å bli», fnyste mannen min. «Omtrent så dum som meg», tenkte jeg i mitt stille sinn.

Når man kommer fra Oslo er det noen ting man tar for gitt at folk vet, for eksempel hvordan det ser ut sør for Sinsen-krysset og hvordan man kommer seg til Kikut. Til gjengjeld er det ganske mange ting man kan ferdes rundt et helt liv uten å forholde seg til. «Jordbruksoppgjøret» for eksempel. Eller «fiskeforedling», «oppdrettsanlegg» og «bo- og driveplikt». For ikke å snakke om nyheter som handler om «industriarbeidsplasser». Første gang jeg leste ordet «avindustrialisering» trodde jeg det var en feilstavelse av noe som hadde med avis å gjøre.

For halvannen uke siden døde Finn Lied, den tidligere industriministeren som organiserte den norske oljesektoren og etablerte Statoil - i løpet av halvannet år som minister. Det grunnleggende prinsippet for politikken, slik Lied så det, var prinsippet om statlig styring og nasjonalt eierskap. «Jeg har aldri kommet over at de solgte Statoil. Det er den største økonomiske tabbe i Norges historie. Det var et svik! Vi solgte ut Statoil til 60 kroner aksjen, kort tid etter sto den i 120. Det betyr at vi har tapt mellom 50 og 100 milliarder kroner, som i stedet har gått rett til amerikanske pensjonsfond», raste han da jeg intervjuet ham for åtte år siden. Om nettene drømte han om å hugge over kablene til kontinentet slik at vi kunne utnytte den billige norske kraften, i stedet for å betale overpris for vår egen kraft. For å sikre fremtiden påpekte han betydningen av at utviklingen finner sted på arbeidsplassene, i bedriftene, blant dem som har ideer og ikke, som han sa, blant dem som fomler på universitetene. På den måten mente Finn Lied at vi best kunne «sørge for at oljen ikke blir en episode, men en hel epoke».

Man kan kanskje tenke at det er med politikere som det er med idrettsutøvere: De blir stadig bedre. Slik idrettsutøveren blir raskere og spenstigere, blir politikeren smartere og klokere. Personlig har jeg ingen erfaring som tilsier at så er tilfelle. I utvikling minner de snarere om den gjengse Oslo-borger, som tror det er sant at det er i hovedstaden verdiene blir skapt, de viktige debattene blir ført og kunnskapen samles. Industri, kan man tro om man tilbringer hele livet sitt i Oslo, er noe som finnes et annet sted. Nærmere bestemt i Kina. Man kan leve et liv med å tenke at kjeledress og vernehjelm gikk av moten på 70-tallet. Og man kan unngå å se at industrien i seg selv er en arena for kunnskap, som utvikler kompetanse og skaper ny teknologi.

Den mangelen på kunnskap, den som får høyt utdannede mennesker i hovedstadspressen til å tro at det er de som subsidierer smelteverket i Sauda og aldri har tenkt tanken på at det snarere er motsatt, er et umiddelbart problem for dem som står i fare for å miste jobbene sine i industrien når politikere tar dårlige beslutninger. På lenger sikt er det et problem for langt flere av oss: Det er ingeniører, fagarbeidere og forvaltning av naturressurser som er grunnlaget for fremtiden. Det er det vi lever av. Og det er forutsetningen for at noen av oss kan skumme fløten her i Oslo.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook