Det norske mangfoldet:

Oslos innbyggere bør granske sine røtter og lære mer om hvordan Norge er skrudd sammen

Nasjonen Norge er summen av et sterkt og levende mangfold i natur, kultur og livsvilkår. La oss fastholde denne forståelsen, ikke bruke ulikheter til å splitte.

UTSIKT FRA EN TRAPP: Slik ser det ut fra artikkelforfatterens hyttetrapp når sola går ned. Foto: John O. Egeland
UTSIKT FRA EN TRAPP: Slik ser det ut fra artikkelforfatterens hyttetrapp når sola går ned. Foto: John O. EgelandVis mer
Kommentar

Det er ett punkt på jorda jeg alltid lengter etter. Sitte på trappa, 749 meter over havet og se ørreten vake i Øyuvsvatn. Fyresdal. Telemark. Norge. Slik har det vært siden jeg ble båret inn på fjellet i en ryggsekk på 50-tallet. Kløvhest med sommerens forråd ved siden av. Et sterkt landskap som raskt skifter fra idyll til fyrrig vær. Langt fra folk, ingen vei eller strøm. Her gjelder virkelig dikter Arild Nyquists ord: “Så lenge det er ørret er det håp”.

Nå kommer mitt lille poeng. Jeg har vokst opp i polerte Bærum (riktignok som blokkunge), men du kan ikke banke røttene i Vest-Telemark ut av meg. De røttene er sammenfiltret med andre: Der finnes en god andel fra Sørlandet, Buskerud og Trøndelag. Endog en dash Afrika. Min farfar ble født i Eshowe i Zululand.

FAST FISK: Artikkelforfatteren har for en gang skyld landet en brukbar fisk på høyfjellet. Foto: Privat.
FAST FISK: Artikkelforfatteren har for en gang skyld landet en brukbar fisk på høyfjellet. Foto: Privat. Vis mer

Jeg ramser ikke opp dette fordi min familiehistorie er spesielt interessant eller spennende. Tvert i mot er den nokså typisk for min generasjon byfolk: Selv vi som har bodd urbant i flere slektsledd er innflyttere. Vi har ikke kuttet røttene.

Oslo er i dag en smeltedigel der innflyttere og innvandrere møtes. Det er ikke uten konflikter og problemer, men det er også fortsettelsen (i høyt tempo) på en lang, historisk prosess. Til byene kom ikke bare bygdefolk, men også tyskere, nederlendere, skotter, svensker og russere. Menneskeveven har tråder og mønstre i mange farger og mønstre, men er likevel typisk norsk. Det er en tradisjon det er verdt å holde på og slåss for.

Den siste tida har vi sett at regioner og distrikter er blitt mer selvbevisste og krevende.

Jeg er blant dem som tror det er sunt at vi blir minnet om at verdiskapning og kulturutvikling er et bredt prosjekt. Fisken er stadig i havet, ikke i Groruddalen, oljen er i Nordsjøen, skogen er spredt ut over det hele akkurat som fossekraft og vindkraft. Det samme gjelder industriproduksjon, foredling og utvikling av ny kunnskap.

Som republikaner registrerer jeg med et smil at det er kongehuset som best har forstått at Norge er summen av landsdeler og ulikhet. Det reflekteres i de kongeliges reiseprogram som systematisk - år etter år - dekker hele landet.

Her kan vi andre også hente en inspirasjon. Oslofolk er verken så dumme, fjerne eller annerledes som enkelte regionhøvdinger vil ha det til. Samtidig kan hovedstadens innbyggere granske sine røtter og lære mer om hvordan Norge er skrudd sammen. Det er faktisk en fascinerende øvelse.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.