KOMMENTARER

Det norske mangfoldet:

Oslos innbyggere bør granske sine røtter og lære mer om hvordan Norge er skrudd sammen

Nasjonen Norge er summen av et sterkt og levende mangfold i natur, kultur og livsvilkår. La oss fastholde denne forståelsen, ikke bruke ulikheter til å splitte.

UTSIKT FRA EN TRAPP: Slik ser det ut fra artikkelforfatterens hyttetrapp når sola går ned. Foto: John O. Egeland
UTSIKT FRA EN TRAPP: Slik ser det ut fra artikkelforfatterens hyttetrapp når sola går ned. Foto: John O. Egeland Vis mer
Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Interne kommentarer: Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.
Publisert
Sist oppdatert

Det er ett punkt på jorda jeg alltid lengter etter. Sitte på trappa, 749 meter over havet og se ørreten vake i Øyuvsvatn. Fyresdal. Telemark. Norge. Slik har det vært siden jeg ble båret inn på fjellet i en ryggsekk på 50-tallet. Kløvhest med sommerens forråd ved siden av. Et sterkt landskap som raskt skifter fra idyll til fyrrig vær. Langt fra folk, ingen vei eller strøm. Her gjelder virkelig dikter Arild Nyquists ord: “Så lenge det er ørret er det håp”.

Nå kommer mitt lille poeng. Jeg har vokst opp i polerte Bærum (riktignok som blokkunge), men du kan ikke banke røttene i Vest-Telemark ut av meg. De røttene er sammenfiltret med andre: Der finnes en god andel fra Sørlandet, Buskerud og Trøndelag. Endog en dash Afrika. Min farfar ble født i Eshowe i Zululand.

Jeg ramser ikke opp dette fordi min familiehistorie er spesielt interessant eller spennende. Tvert i mot er den nokså typisk for min generasjon byfolk: Selv vi som har bodd urbant i flere slektsledd er innflyttere. Vi har ikke kuttet røttene.

Oslo er i dag en smeltedigel der innflyttere og innvandrere møtes. Det er ikke uten konflikter og problemer, men det er også fortsettelsen (i høyt tempo) på en lang, historisk prosess. Til byene kom ikke bare bygdefolk, men også tyskere, nederlendere, skotter, svensker og russere. Menneskeveven har tråder og mønstre i mange farger og mønstre, men er likevel typisk norsk. Det er en tradisjon det er verdt å holde på og slåss for.

For å fortsette å lese denne artikkelen må du logge inn

Denne artikkelen er over 100 dager gammel. Hvis du vil lese den må du logge inn.

Det koster ingen ting, men hjelper oss med å gi deg en bedre brukeropplevelse.

Gå til innlogging med

Vi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer