FORDRIVES INTERNT: — Faktum er at dette er en by hvor vi har gått iherdig inn for å forby bostedsløse å sove ute, og romfolket fordrives til stadighet internt i Oslo, skriver Rune Berglund Steen i Antirastisk Senter om hovedstadens forhold til fattige. Foto: Jo Straube / Dagbladet
FORDRIVES INTERNT: — Faktum er at dette er en by hvor vi har gått iherdig inn for å forby bostedsløse å sove ute, og romfolket fordrives til stadighet internt i Oslo, skriver Rune Berglund Steen i Antirastisk Senter om hovedstadens forhold til fattige. Foto: Jo Straube / DagbladetVis mer

Oslos kamp mot de fattige

Det viser seg at hovedstadens virkelige problem er en ubehagelig aggressivitet mot mennesker som ikke har del i vår overflod.

Meninger

Oslo kjennes litt mindre etter at Fafo har avslørt at vi både spytter på og sparker fattige mennesker mer enn i de andre nordiske hovedstedene. Vi har gjennom flere år hatt en hard offentlig debatt i Norge om tilreisende rom. Både fra statlig og kommunal side har det vært fokus på fordrivelse, og retorikken har vært overveiende negativ. Norske myndigheter må derfor ta en betydelig del av ansvaret for at denne harde og usolidariske holdningen forplanter seg videre til holdningene til en del Oslo-borgere.
Det er isolert sett
viktig at Oslos ordfører Fabian Stang tar så tydelig avstand fra borgernes framferd som han har gjort. Faktum er imidlertid at myndighetenes behandling av romfolket ikke alltid er så mye bedre — tvert om. Når ordføreren går ut i media og sier at borgernes oppførsel er uakseptabel, er det faktisk for sent. Den reelle verdiformidlingen som foregår overfor borgerne, er byens harde behandling av romfolket i det daglige.

Antirasistisk Senter gjennomførte en kartlegging i 2012, og nå igjen i 2015, med samtaler med tilreisende rom i Oslo. Bildet vi får er dobbelt. På den ene siden opplever de vi har snakket med at de generelt behandles bedre i Oslo enn i hjemlandet og i land lenger sør i Europa. På den andre siden forteller mange om negative opplevelser med både politi, handelsnæring og Oslo-borgere, helt i tråd med Fafos funn.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Faktum er at dette er en by hvor vi har gått iherdig inn for å forby bostedsløse å sove ute, og romfolket fordrives til stadighet internt i Oslo. I perioder har politiet også hatt en praksis med å kjøre rom ut av sentrum og etterlate dem i øde områder. Gang på gang vekkes de nattestid med lommelykt i ansiktet, for å presses videre av politi og vektere. Fafo oppgir at 37 prosent av personene de har snakket med, forteller at de hadde blitt vekt minst én gang i løpet av den foregående uken. 14 prosent hadde blitt vekt tre ganger eller flere.

Dem vi har snakket med, forteller at eiendelene deres ofte tas fra dem i denne prosessen. Også dette bekreftes av Fafo. Det er en grunn til at de fleste rom vi har snakket med, kjenner til Rusken — Oslo kommunes dugnadsaksjon for en renere by — som tilsynelatende kommer sammen med politiet for å rydde opp. Det kan faktisk være langt mer alvorlig når kommunen tar fra folk tepper og telt en kald natt enn når borgerne slenger ukvemsord. At dette har en rasistisk dimensjon, kommer fram når Fafo stadfester at det først og fremst er rom som vekkes av politi og borgere — i klart større grad enn andre som sover utendørs.

Fafo skriver også at politiet bruker betydelige ressurser på å finne folk som sover utendørs - ja, at politiet til og med går på jakt etter dem i skogene omkring Oslo. Dette grenser til det absurde. Jeg spør meg hvor store politiressurser hovedstaden egentlig bruker på å hundse fattigfolk, heller enn på å tilby et anstendig overnattingstilbud. Dette gir ubehagelige assosiasjoner til en lang historie med primitiv fordrivelse av utstøtte mennesker. Forbudet mot å sove utendørs fungerer per i dag primært som en hjemmel for trakassering av en av Europas mest sårbare minoriteter, og bør oppheves.

Både fra politisk hold og i sosiale medier har flere av Fafos funn blitt trukket i tvil. En del fortsetter å insistere på at tiggingen er organisert av bakmenn og nært forbundet med kriminalitet. Ikke minst i sosiale medier har mange større tillit til faktaverdien av egne fordommer, i høyden belagt med anekdotiske erfaringer, enn til omfattende og grundig forskning. Dette er simpelthen en gruppe mennesker man har bestemt seg for at man vet sannheten om én gang for alle. Derimot har jeg ikke sett at noen har betvilt funnene om at rom behandles hardt og unådig, ikke minst i hovedstaden vår. Dette må dermed kunne legges til grunn som et ubestridt faktum.

Det er trolig få temaer vi diskuterer så mye og vet så lite om som romfolket. Hvor mange vet at rom lenge ble holdt som slaver, på linje med de afrikanske slavene i USA? Hvor mange vet at vi pleide å bedrive jakt på rom for vår egen forlystelses skyld, på linje med dyr? Vet alle at omkring en halv million rom ble utryddet under Holocaust? Dette er bare noen av de mest brutale hendelsene i en fem hundre år lang historie preget av forfølgelse, undertrykkelse og trakassering.

Det kapittelet vi skriver i Norge i dag, bryter ikke med essensen av ekskludering og fordrivelse i denne lange og forferdelige historien. Vi trenger en kamp mot fattigdom. Den kampen Oslo nå fører, synes heller å være en kamp mot de fattige.