Oslos makt over distriktene er overdrevet

Regional utvikling er ikke et nullsumspill der Vestlandets gevinst er Oslos tap og vice versa.

I 2003 var jeg med på å få vedtatt flytting av rundt 900 statlige høykompetansearbeidsplasser ut av Oslo. Tallet var verken imponerende eller høyt, det var ikke stort mer enn det antall nye arbeidsplasser staten oppretter i Oslo i løpet av et år.

Det imponerende ved saken var støynivået. Såkalt nasjonale medier stilte med begeistring opp som mikrofonstativ for hovedstaden. De fleste medier andre steder i landet var like sterke i sitt engasjement for flytting.

Jeg gjenforteller historien fordi jeg har mistanke om at den er grunnen til at jeg er blitt bedt om å skrive om motmakt og regional utvikling i en artikkelsamling utgitt av Kommunal- og regionaldepartementet. Historien kan da også, i hvert fall på overflaten, tolkes som støtte til forestillingen om at hovedstadsmakten er et hinder for regional utvikling andre steder i landet, og at det derfor trengs motmakt for å få til noe.

Det er likevel grunn til å problematisere spørsmålet. Jeg kan illustrere det ved en annen historie.

Ti år før tilsynssaken bodde jeg i Lillesand og jobbet ved daværende Agder distriktshøgskole. Jeg ble bedt om å være med i en gruppe som skulle komme med forslag til en felles handlingsplan for kommunene i Aust- og Vest-Agder med sikte på å få fart på Sørlandet.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Rundt frokostbordet på Hotel Norge utarbeidet vi et forslag der det viktigste var at landsdelen måtte samles om tre hovedprioriteringer:

• Å skape et felles arbeidsmarked ved å få bygget motorvei på E18 fra Kristiansand og østover.

• Å utvikle høyskolene i de to fylkene til et sørlandsk universitet.

• Å konvertere kraftformuen, som Agder-kommunene eide, til utviklingskapital for kompetanse og kultur

Rådene ble stort sett fulgt, og vel femten år seinere er motorveien, universitetet, kompetansefondet og kulturstiftelsen alle realisert. Uten kamp mot Oslo-makten og stort sett uten drahjelp fra sentrale myndigheter.

I ettertid har jeg stundom følt at jeg satt nærmere maktens sentrum rundt frokostbordet på Hotel Norge enn jeg gjorde ved regjeringsbordet i Oslo. Det er i hvert fall sikkert at de felles målene for Agder har hatt langt større betydning for Sørlandet enn flyttingen av Post- og teletilsynet til Lillesand.

Så er motmakt nødvendig? Svaret er ja, tja og nei, helt avhengig av hvordan spørsmålet konkretiseres, og hva man mener med motmakt.

De aller fleste beslutninger som avgjør den regionale utviklingen i Norge, fattes andre steder enn i regjeringen og på Stortinget. I et næringsliv som først og fremst styres av markeder og konkurranse, og i en selvstendig kommunesektor.

Staten er langt fra maktesløs. Men regional utvikling handler vel så mye om hva som skjer og gjøres lokalt. Selv uten aktiv støtte fra staten er det mulig å få til mye. Sørlandseksemplet illustrerer det.

I så fall er det ikke motmakt som er mangelvaren. Det skorter derimot på vilje til å bruke den makten man har lokalt. Mye av tragedien når det gjelder regional utvikling i Norge ligger her.

Det er ikke Oslos skyld at Arendal og Kristiansand krangler om hvor fylkesmannen skal bo hvis Agder-fylkene slås sammen. Man kan ikke klandre hovedstaden for at Sogn og Fjordane har vært mer opptatt av å få ny vei til Oslo enn av å bli del av arbeidsmarkedene på Sunnmøre og rundt Bergen, og det er ingen sentralmakt som insisterer på at alle de 430 kommunene i Norge skal bestå som selvstendige enheter. Alt dette og mer til klarer man utmerket godt på egen hånd.

Det er jo heller ikke slik at Oslo-makten fører til at vi ikke har noen distriktspolitikk i Norge. Vi har mer distriktspolitikk per innbygger enn kanskje noe annet land i verden. Problemet er, som det blant annet er påpekt i utredningen om kompetansearbeidsplasser (NOU 2011:3), at det aller meste brukes på å bevare dagens bosetting og bremse nedgangen i eksisterende virksomhet.

Det kunne kanskje forsvares hvis det ikke var mulig å skape noe nytt i den delen av Norge som ikke ligger ved Oslofjorden. Det er imidlertid meningsløst når vi kunne fått vekstkraftige regioner i hele landet om pengene hadde vært brukt på det i stedet.

Man kan lure på hvorfor det er så vanskelig å få en annen distrikts- og regionalpolitikk. Selv om det er sannsynlig at mange i Oslo har meninger som er farget av hvor de befinner seg, er det én gruppe som ikke tilhører den kategorien, nemlig medlemmene av Stortinget. Da vi ønsket å flytte tilsyn ut av Oslo, var vi nesten 100 prosent sikre på at hvis vi klarte å lage en flyttepakke som tilgodeså alle deler av landet (bortsett fra Oslo), ville den bli vedtatt i Stortinget. Det samme burde være tilfellet for en bedre distrikts- og regionalpolitikk.

I så fall er ikke regional motmakt det som er nødvendig. Hindret ligger i den prosessmakten som ligger hos et konservativt embetsverk og omstillingsfiendtlige interesseorganisasjoner, en prosessmakt som gjør at det ofte ikke engang er mulig å få gode forslag fram for Stortinget.

Vår løsning, som mange har kritisert, men som var en forutsetning for å få til flyttingen, var å forenkle prosessene ved å følge reglene til punkt og prikke overfor arbeidstakerorganisasjonene (men heller ikke mer) og ved å ekskludere embetsverket fra lokaliseringsdiskusjonen.

Andre saker vil kreve andre løsninger, men erkjennelsen løsningene bygger på vil måtte være den samme: Politikkens substansmakt må styrkes på bekostning av prosessmakten til embetsverk og interessegrupper.

Er det forresten en reell interessemotsetning mellom Oslo og resten av landet når det gjelder regional utvikling?

Svaret er nokså sikkert nei. Flere studier, oppsummert i den omtalte utredningen, viser at de samfunnsøkonomiske kostnadene ved en ubalansert regional utvikling i Norge lett kan bli store.

Marerittet er en utvikling der hovedtyngden av kompetansen og kompetansearbeidsplassene blir samlet i Oslofjord-området, med proletarisering og en høy andel yrkespassive i resten av landet. Det er ikke bare resten av landet som vil tape på det, skattebelastningen vil bli så høy at også Oslofjord-området vil komme dårligere ut i et slikt scenario.

Regional utvikling er derfor ikke et nullsumspill der Vestlandets gevinst er Oslos tap og vice versa. I så fall er det i hvert fall ikke motmakt vi trenger - da er det folkeopplysning.

Dette er en forkortet versjon av en artikkel i boka «Motmakt og regional utvikling», som utgis av Kommunal- og regionaldepartementet.