SKOLESTART: Kunnskaps- og integreringsminister Jan Tore Sanner og Oslos skoledirektør Astrid Søgnen.
Foto: Vidar Ruud / NTB scanpix
SKOLESTART: Kunnskaps- og integreringsminister Jan Tore Sanner og Oslos skoledirektør Astrid Søgnen. Foto: Vidar Ruud / NTB scanpixVis mer

Osloskolen måtte sprekke

Astrid Søgnen er ikke den eneste forklaringen.

Meninger

Det norske velferdssamfunnet er møysommelig bygget opp etter krigen for å sikre befolkningen best mulige levevilkår. Velferd handler derfor om et samfunn som skal gi sikkerhet og muligheter til at befolkningen kan ha mest mulig fullverdige liv.

Spaltist

Tore Nyseter

har flere år bak seg i helse- og sosialsektoren og offentlig forvaltning. Han er nå pensjonist, og har skrevet boka "Velferd på avveie". Han sitter i Det sentrale eldreråd i Oslo kommune.

Siste publiserte innlegg

Det betyr at velferd handler om å ta utgangspunkt i befolkningens situasjon og behov. Det gjelder alle aldersgrupper både unge og gamle. Slik ble den norske velferdsmodellen, som er blitt et internasjonalt begrep, utviklet. Den bygger på følgende idealer og verdigrunnlag: solidaritet, fellesskap, likhet og frihet, demokrati, rettferdighet og omfordeling. Kjennetegn ved denne velferdsmodellen er: offentlig ansvar, skattefinansiering, universelle ordninger, tillit, legitimitet og sosial likhet.

Men tidene forandrer seg, og det gjør også synet på velferdsstaten. Det blir synlig i den politiske debatten hvor alle partier begrunner sin politikk med å forsvare hensynet til velferdsstaten, selv om noen partier har et annet verdigrunnlag. Mange hevder at velferdsstaten er i ferd med å bli erstattet av konkurransestaten. Det betyr at synet på verdigrunnlaget i vår velferdsmodell er i ferd med å bli endret. Og her ligger en del av konfliktgrunnlaget som nå er blitt synlig i Oslo-skolen, hvor den politiske ledelse ønsker en annen tilnærming i skolepolitikken, enn det den etablerte administrasjonen og byråkratiet står for.

Hvis vi ser historisk på dette var synet på velferdsutfordringene på 1970-tallet og fremover preget av at befolkningens behov skulle være utgangspunktet. Samarbeid og samordning blant ulike yrkesgrupper og instanser ble sett på som nødvendig for å møte befolkningsgruppers sammensatte og ulike behov. Dette var signaler som ble gitt av Stortinget ved behandling av sosialreformkomiteens innstilling. Og Arbeiderpartiet som hadde etablert sin egen sosialreformkomité (skyggekomité) hadde tilsvarende synspunkter. Trygve Bratteli innledet sin første regjering i 1971 med partiets nye perspektiver på velferdspolitikken, hvor individets behov og forebyggende tiltak stod i sentrum. Privatisering av velferdsoppgavene var ikke tema på den tiden.

Så skjer det på 1980-tallet en gradvis endring i det politiske landskapet med liberalistiske strømninger som ga seg utslag i angrep på velferdssamfunnets mange ordninger og det offentliges rolle som velferdssamfunnets administrator. Det offentlige må ikke sy puter under armene på folk, som må lære å ta ansvar for seg selv og sitt eget liv. Nyliberlalismens mål ble en trussel mot det etablerte velferdssamfunnet. I tillegg til dette skjer det en endring i det offentlige styringssystemet hvor regjeringen innfører New Public Management som styringsform. Dette er hentet fra næringslivet og har som formål å øke effektiviteten og lønnsomheten. Men det resulterte i et omfattende byråkrati med rapportering, måling og kontroll, som ble en alvorlig tidstyv og gikk på bekostning av velferdsarbeiderenes kontakt med sine brukere. Stoppeklokkeomsorgen i eldreomsorgen (et begrep som Håkon Lie lanserte) som ble innført i Oslo kommune er et godt eksempel. Kontrollregimet som er innført i store deler av velferden (skole, helsevesen, Nav m fl.) har bidratt til stor frustrasjon blant fagarbeidere.

Vi ser nå sterke motkrefter mot denne styringsformen blant fagfolk i Norden. Kontrollregimer fører automatisk til mer autoritær ledelse, som skaper fryktkultur og rammer ytringsfriheten. Dette er nokså tydelig kommet til uttrykk i Oslo-skolen, hvor vi ser en politisk ledelse som ønsker en mer tillitsbasert tilnærming til skolepolitikken.

Kontrollsystemet innebærer at yrkesgruppers prestasjoner måles etter «trafikklysprinsippet», dvs. at prestasjoner gis merkelappen rødt, gult eller grønt, avhengig av om du ligger under, middels eller over forventet resultat. Denne form for resultatmåling er et problem i flere velferdssektorer, som skole, helse og Nav, fordi det er kun det som kan telles som teller. Derfor trengs det en tillitsreform. Når noen protesterer på dette, fordi fokus flyttes bort fra fag og over på kontroll, blir det bråk. Vi husker alle de to lærerne i Sandefjord som nektet å fylle ut detaljerte rapportskjemaer om elevene, og som ble truet med sparken, men som fikk Fritt Ords pris. Dette er et system satt i verk på politisk nivå, og som krever et stort byråkratisk system. Når andre politiske oppfatninger gjør seg gjeldende blir det også bråk. Vi ser i dag økende motsetninger mellom fagmiljøer og byråkrati, og mellom ulike politiske retninger.

Oslo-skolen har alle disse ingrediensene, godt støttet av media hvor noen hevder at dette handler om politikk, noen om fag, mens andre mener at fremsatte varsler må løses juridisk i h.t. arbeidsmiljøloven. Men i bunnen ligger det grunnleggende ideologiske motsetninger, som må skape storm. Problemene i Utdanningsetaten i Oslo med sin autoritære ledelse har vært kjent i en årrekke, og måtte før eller siden komme til overflaten. Slik at det bilde vi i dag ser av problemene i velferdssystemet er politisk uenighet på den ene siden, og uenighet mellom de faglige velferdsutøvere og et styrende byråkratiet på den andre siden. Hvem som blir den seirende part gjenstår å se. Her blir det en blanding av politikk, fag og juss.

Det som skiller reformene på 70-80-tallet og i dag, er at tidligere reformer var basert på et nedenfra og opp prinsipp og tverrpolitisk enighet, mens i dag styres reformene etter et ovenfra og ned prinsipp og det er stor politisk uenighet. Det gjør at reformer blir vanskelig å gjennomføre og det oppstår mye uro. Det som det er behov for er en politisk debatt om hvilket verdigrunnlag vårt framtidige velferdssystem skal bygge på. I dag er vi i ferd med å bevege oss bort fra den norske velferdsmodellen.