Oss ekstremfeminister imellom

DOKUMENTAREN «Könskriget» på svensk TV1 har ført til flere oppslag i norske media om svenske «ekstremfeminister», og som er svært kritiske til disse. I denne rekken finner vi Kjetil Rolness (Dagbladet 2. juli). «Ekstremfeministene» skal visstnok mene at «Män er djur», at voldelige menn ikke skal behandles, og at det finnes sataniske sekter som utfører rituelle, seksualiserte overgrep og mord. Bør vi ta avstand fra de svenske «ekstremfeministene»?Hver tredje kvinne i verden blir utsatt for seksuelle overgrep eller andre former for vold i løpet av livet. Hver fjerde kvinne i verden utsettes for vold i eget hjem. Vold i hjemmet er en av hovedårsakene til skader og død blant verdens kvinner. Det er dette som er ekstremt. Statistikken sier ingenting om hvor mange menn som står bak denne volden. Men det er i alle fall mange nok til at volden ikke kan gjøres til et individuelt problem. Menns vold mot kvinner er et samfunnsmessig problem, og har med kvinners og jenters samfunnsmessige underordning å gjøre. Det er denne underordningen og det ulikeverdige forholdet mellom menn og kvinner vi må bekjempe. Samtidig støtter vi fullt ut arbeidet som for eksempel «Alternativ til vold» driver i Norge når de behandler menn med voldsproblemer.

DET FORBAUSER oss at media i sin omtale av dokumentaren «Könskriget» ikke reflekterer over hvilke metoder som er brukt for å få fram spissformuleringer som at «menn er dyr». Ulrika Kärnborg i den svenske avisen Dagens Nyheter hevder at dokumentarene inneholder grove forvrengninger og løgner. De to jentene som skal ha blitt tatt med til Norge kjenner seg for eksempel ikke igjen i Evin Rubars skildring i «Könskriget» av reisen. Rubar har også tidligere blitt kritisert for sin teknikk med å bruke skjult kamera, og å ikke la seerne få vite hvilke spørsmål som ble stilt til svar som ble presentert. Samme teknikk har Rubar brukt i et program om muslimske friskoler. På denne måten forvrenger hun virkeligheten (Svenska Dagbladet 7. juni).Dette minner oss om metodene som Rikets Tilstand, norsk TV2, brukte for å «avsløre» imamer i Norge angående omskjæring. Media har stort sett heller ikke brydd seg med å intervjue representanter fra ROKS - eller å referere fra ROKS pressemelding. Dermed bidrar norske media til å skape et forvrengt bilde av svenske feminister og av kjønnsmaktperspektivet. Hva mener så ROKS? Følgende sitat er hentet fra ROKS pressemelding:«Evin Rubar (ER): -  Det står i er tidning att män är djur. Tycker ROKS det?Ireen von Wachenfeldt (IW): -  Nej, det tycker vi inte. Men om man varit utsatt för upprepade övergrepp från män har jag förståelse för att man kan känna så.» «Varken ROKS som organisation eller dess ordförande anser att män är djur. ROKS anser däremot att män som grupp är överordnade kvinnor som grupp i samhället, det vill säga att det finns en könsmaktsordning.»Det har ikke vært vanlig at feminister har hevdet at menn er dyr, verken i Sverige eller i Norge. I norske og svenske rettssaler derimot, har det vært mer vanlig å behandle menn som dyr. Det mener vi skjer ved at det fremstilles som om menn ikke kan ta ansvar for sine handlinger når de begår seksuelle overgrep mot kvinner, dersom kvinnene i forkant har flørtet, hatt korte skjørt eller har drukket alkohol.

DEN SVENSKE dokumentaren vier del to til kritikk av det såkalte kjønnsmaktsperspektivet. Begrepet er som et vondt mantra gjennom hele programmet. Men hva er kjønnsmaktsperspektivet annet enn en erkjennelse av at vi lever i et samfunn hvor menn som gruppe systematisk har mer makt og innflytelse i samfunnet enn kvinner som gruppe, og at kvinner følgelig blir underordnet menn på mange av livets områder? Kan dette være særlig kontroversielt?Kjønnsmaktperspektivet har også har hatt en viss innflytelse på svensk offisiell politikk - blant annet i form av lovgiving mot menns vold mot kvinner (det svenske Kvinnofrids-utvalget). Det er derfor Sverige, og ikke Norge, blir trukket fram som positivt eksempel blant feminister internasjonalt.Vi stiller spørsmål ved medias dekning av debatten om «ekstremfeminismen». Ordet brukes som begrep uten noen refleksjon av hva det egentlig innebærer. Bidrar media her til at radikale feminister generelt blir sett på som ekstreme? Vi spør oss også hvorfor denne dokumentaren kommer nå? Hvem tjener på det? Er feminismen blitt farlig i Sverige? Er den blitt for mektig? Dette perspektivet hadde vi ønsket at hadde blitt berørt i omtalen av dokumentarene. De som i første omgang taper, er krisesentrene som risikerer å miste pengestøtte, men som faktisk er et livsnødvendig tilbud til altfor mange kvinner. Hvis det å snakke om, og bekjempe, mannssamfunnets eller patriarkatets ekstremisme er ekstremt, er vi også ekstremfeminister.