Oss her oppe og dustene der nede

Ekte middel-elitister ser ikke på TVNorge.

LITTERATURVITEREN

/journalisten Christian Kjeldstrup har lest min lørdagsspalte om kirurgi-TV (25. sept.) og bruker en helside (3. okt.) på å nedsable «Rolness' prosjekt» som forfatter og skribent siden 1996. Det får'n si. Bredsiden har både trøkk og snert, men treffer den saken eller mannen? Jeg sier som Elton John: I'm still standing . Og mer enn det: Jeg - og andre kulturkommentatorer - har fortsatt en jobb å gjøre når selv unge, smarte akademikere med variert kulturelt kosthold tror at sivilisasjonen slutter der reality-TV begynner. Likevel må jeg innrømme at jeg først følte meg litt truffet. Når man med jevne mellomrom slår tilbake mot de som «raser» over nye mediefenomener, skjønner jeg at noen etterhvert kan mistenke at anti-anti-posisjonen inntas av prinsipp eller på refleks. Men - dersom meningene jeg går løs på virkelig er tilstivnede, misforståtte og utbredte, er da kritikken forutsigbar i ordets negative forstand? Er dette noe folk bare trenger å høre én gang? Er det mange andre som sier det samme? Fordømmelsen av for eksempel skjønnhetsoperasjoner er opplest og vedtatt inntil det komiske. Jfr. siste lederartikkel i Morgenbladet: «Programmet «Ekstrem forvandling» markedsfører et syn om at skjønnhet sitter i menneskets overflate, og det gjør den som kjent ikke.» Amen. Behovet for alternativer til slike absurde «kjensgjerninger» burde være åpenbart, og motstrømstenkning krever anstrengelse. Var poenget å framstå som «kul, ironisk og ungdommelig», finnes det enklere og mer effektive metoder. Og kul blir først hul når argumentene er hule, men Kjeldsrup har forbausende lite å si om innholdet i mitt forsvar for Norges mest kontroversielle TV-program.

I STEDET MISTENKER

han motivene: «Hvorfor denne voldsomme iveren etter å avkle argumentene til reality-motstanderne? Finnes det ikke noe mer verdifullt for en magister å bruke sin energi på?» Han skjønner heller ikke vitsen med å forsvare pornografi. Nadine Strossen, leder av den amerikanske borgerettsunionen, gir et enkelt svar i boka «Defending Pornography»: «Jeg forsvarer pornografien fordi så mange fortsetter å angripe den.» Angrepene tar form av den samme kunnskapsløse demonisering og moralisering som går igjen i andre debatter jeg har kommentert: i (det forrige) barneombudets hysteriske advarsler mot dette og hint, som skaket opp foreldre uten grunn; i bekymringen over medievold og dataspill, som systematisisk nedvurderer ungdomskulturen; i kritikken av forbruk, der vanlige folk (spesielt kvinner) framstilles som hjernevaskede ofre i markedskreftenes vold, og altså i forargelsen over reality-TV, der både deltakere og seere regelmessig blir idiotforklart, mens ingen analyserer hva som foregår på skjermen.

Disse utbruddene av offentlig indignasjon gjør ingen klokere, men mange får sin kultur stigmatisert, og noen får demonstrert sin moralske og åndelige overlegenhet, uten egentlig å vise annet enn følelser og fordommer. Enkelte virker så oppslukt av sin egen godhet at de ikke greier å tenke - langt mindre føle med dem som faktisk blir rammet av kritikken. Slike moralposørene er ikke som folk flest. De er politikere, kjendiser, ombud, forskere eller journalister. De sitter i storting og regjering, i komiteer og utvalg, organisasjoner og redaksjoner. De taler med autoritet og er eksperterer på å universalisere sine egne preferanser og verdier. Det er her smak blir til makt og estetikk til politikk.

Å PÅVISE

slike maktforhold er kanskje et «prosjekt» for undertegnede, men det må ikke forveksles med å «ta parti for det lavkulturelle», opphøye kitschen til «motkultur», eller frita folkelig underholdning for kritikk i et anfall av «kultursnillisme.» Hvorfor kan man ikke kritisere fordømmende og fordummende holdninger til populærkultur uten at det tas som forsvar for alt folk tilbys og alt folk gjør? I spalten tok jeg uttrykkelig avstand fra kynismen til den kirurgiske missekonkurransen «Svanen». Jeg kunne ha klaget over den klamme, klaustrofobiske atmosfæren i «Ungkars(kvinnen)», og berømmet «Farmen» og «The Apprentice» for manusfritt intrigemakeri på høyt nivå. Reality-konseptene spenner fra det stupide til det (nesten) sublime.

Kjeldstrup trenger derfor ikke belære meg om at «kvalitetsbedømmelse er mulig og ikke alt er like godt eller interessant». Han bør heller forklare hvorfor alt blir like dårlig og uinteressant straks vi beveger oss ned til det laveste lave.

Mens de som seriøst forsker på pornofilm og reality-TV finner mangfold, forandring og uforutsigelighet, avfeier Kjeldstrup begge sjangrene som «kjedelig forutsigbare, monotone og sløvende» og kaller realityserier for «duste-TV». Etterpå klager han på at dustene ikke er like flinke til å åpne seg mot det høykulturelle: «Hvor mange av de lavkulturelle Bourdieu skriver om har egentlig lest Bourdieu?» Nei, folket må skjerpe seg.

AV OG TIL

kan man spørre om det egentlig har skjedd så mye med rangeringen av kulturprodukter og -konsumenter selv om Jokke i dag regnes som poet, Carl Barks henger på utstilling, musikkvitere tar doktorgrad på funk og Jan Kjærstad bekjenner seg som fan av Idol-Margaret. Kjartan Fløgstad, som virkelig har hatt som prosjekt å overskride kulturskillet høy/lav, påpekte i sitt 60-årsforedrag at folkelig smak fortsatt «brennmerkes» av elitister som ser høykulturen som en bastion mot det ensrettede massesamfunnet: «Det er framleis viktig for klasseherredømet å vere den høge som kan skilje mellom høgt og lågt, det vil seia mellom Oss her oppe og Dei andre der nede.»

Eksemplene Kjærstad og Fløgstad viser likevel at det ikke er de mest etablerte og meritterte i kulturhierarkiet som trenger dette skillet mest. Avantgardekunsten snylter ivrig på uglesette kulturuttrykk og forskningsfronten befinner seg langt inne i Vulgaria. Behovet for å markere avstand mot barbarene kommer i stedet fra middelkulturen , som medieprofessor Espen Ytreberg nylig satte som merkelapp på den dominerende norske smaken. Middelkulturen kan nok flørte med Sovjetkitsch, kjøpe retromøbler på loppis, og - som Kjeldstrup - «droppe Debussy og Dvoràk i Konserthuset til fordel for Euroboys på Rockefeller». Men ett sted går grensen: Ekte middel-elitister ser ikke på TVNorge.