Oss kikkere imellom

«Virkelighetsfjernsyn» er reproduksjon, ikke produksjon. Genren gir ikke opplevelser, den stjeler.

En ny serie av «Robinsonekspedisjonen» begynner på TV3 den 10. september, det fremste eksemplet på kikker-fjernsyn i Norge. I Storbritannia vekker en lignende serie, «Big Brother», voldsom interesse. Norske produksjonsselskaper tar avstand fra det med etisk og moralsk begrunnelse og kaller det søppel. Voyeurisme er fjernsynets nye farsott. Betyr det en ytterligere forflatning og er det moralsk forkastelig?

«Big Brother» er et programformat for fjernsyn og Internett. Ti utvalgte fremmede skal tilbringe tre måneder sammen i et spesialbygget hus overvåket av kameraer og mikrofoner som dokumenterer deres minste bevegelse. Hver uke går én deltager ut. Deltagerne selv setter opp to strykkandidater som fjernsynsseerne stemmer over. Den som til slutt står igjen, har vunnet £70 000 (ca 945 000 kroner). Fjernsynssendingene går fem dager i uken, på web-siden går kameraene direkte ut 24 timer i døgnet. Seerne og deltagerne bestemmer altså i fellesskap hvem som er mest sympatisk og fortjener å vinne. Eller, slik det helst funksjonerer: her dyrkes antipatier, dermed vinner den minst usympatiske.

Halvveis i Channel 4s «Big Brother» er det nesten umulig å få briter til å prate om annet. De siste utviklinger i serien loggføres automatisk i avisene, og tidligere deltagere blir medieyndlinger. For en stund. Formatet er laget i Nederland, der det skapte historiske seertall, likeså i Tyskland og Spania. I Storbritannia er det samme i ferd med å skje samtidig som kritiske røster spør om de er blitt et folk av kikkere og om fjernsynsmediet er i ferd med å gå aldeles i hundene. Svaret er sannsynligvis ja - på begge spørsmål.

Seriens store gjennombrudd kom da Channel 4 fjernet en av deltagerne, finansmegleren Nick, etter at han forbrøt seg mot en rekke konkurranse- og husregler og bedro sine konkurrenter. Han satte opp en plan for hvordan han skulle psyke ut de andre mens han løy om familieforhold som skulle vekke sympati. Da komplottet ble avslørt sent en onsdag, kuttet Channel 4 ut web-kameraene, fordi konfrontasjonene med de øvrige i huset ble for voldsomme. I løpet av torsdagen spredde nyheten seg over hele landet via radio og e-post, med det resultat at kveldens sending økte seeroppslutningen med 200%. Nick har denne sommeren vært landets mest omtalte mann, også i kvalitetsavisene, og er blitt millionær takket være eksklusive intervjuavtaler og reklamekontrakter.

Genren kalles «reality tv», «virkelighetsfjernsyn», paradoksalt nok i anførselstegn. Grunnen er at dette er en manipulert og regissert virkelighet, langt fra forfatteren Vladimir Nabokovs ideal, som var at ordet «virkelig» aldri måtte skrives med anførselstegn. Bortsett fra det åpenbare kikker-motivet, ligger hele den menneskelige natur til grunn for å velge å se et slikt program. Som fjernsynsseer er en vant med innhold fra fiksjonen: håp, kjærlighet, sex, konflikter, vinnere og tapere - elementer og persongalleri en kan identifisere seg med. Sånn sett er «Big Brother» en hybrid der fakta blandes med klassisk fiksjonsdramaturgi med et omfattende persongalleri (ti «roller») og en overflod av materiale (24 timer bånd fra 26 kameraer). Det eneste som er sikkert er at hvert sjuende døgn reduseres rollelisten med en person. I enkelte sendinger analyserer psykologer deltagernes adferd i omgivelser som minner om et nyhetsstudio. Selve handlingen (dialog og gjøremål) mellom deltagerne, er filmet etter enkle dokumentariske grep. Programmets egenart ligger i den suggererende regien.

På papiret handler «Big Brother» om ti selvopptatte personer som med list og lempe skal vinne en premie. Programtiden går for det meste til samtaler (av varierende interesse) som utspiller seg i plenum, under matlaging eller pålagte oppgaver. De ti forsøker å bli kjent med hverandre, og hobbypsykologien er aldri langt unna. Som kikker forventer en progresjon som det kan være i fiksjonen. Sendingene som har inneholdt flørt, kjærtegn og nakenhet er blitt opphausset på forhånd. Dette er darwinisme i praksis - den sterkeste overlever, godt hjulpet av produktplasseringer og heiarop. Den britiske «Big Brother» har vært påfallende passiv. Forventede sex-scener har uteblitt, nakenheten har vært naturlig - de medvirkende ses lett sommerkledd eller i dusjen - og bortsett fra utkastingen av Nick, har det vært forbausende få kontroverser. Hva som også forbauser, er hvor innholdsløse samtalene er. Her er få fellesreferanser som til bøker, film, fjernsyn eller nettet, de diskuterer sjelden almengyldigheter, og samtalene forblir som regel egosentriske postulater i plenum. En forsker kan lese mye av denne manglende interesse for kunnskap og holdninger.

Andre land har mer farverike erfaringer. Vinneren i Nederland, Bart, hadde sex med Sabine foran kamera. Nå er han modell og har etablert sitt eget klesmerke, Big Bart. Sabine har posert for Playboy. I Spania ble to av deltagerne, Maria og Jorge, forelsket i hverandre og lovet at hvis en av dem ble utestengt, skulle også den andre gå. De er symboler på kjærligheten som overlever alt, men samtidig er de blitt kyniske kjendiser som lar seg intervjue for ca 68 000 kroner.

Den første som ble kastet ut i Tyskland, er trolig den som har hatt mest utbytte av programmet. Zlatko, en bilmekaniker fra Den tidligere jugoslaviske republikken Makedonia, fikk over natten klengenavnet «Hjernen» etter å ha spurt «hvem er Shakespeare?». Han har nå sitt eget fjernsynsshow, den første singelen hans gikk rett til topps på listene, han har lisensiert navnet sitt til et ledende bryggeri som har oppkalt et øl etter ham, og i løpet av høsten spiller han inn film med tyskernes ledende pornoskuespillerinne Dolly Buster.

Slike historier overgår til og med fiksjonen. Som oppdiktede personer hadde hverken Bart eller Zlatko levet opp til troverdighetskrav. Men virkeligheten overgår fiksjonen - hver gang. Slik er også «virkelighetsfjernsynets» virkelighet: det påståtte multikulturelle mangfold kokes ned til en homogenisert stereotypi for å tilpasses markeder og investorer. Parallellene finnes i «Robinsonekspedisjonen», der Mette Iversen fra å være en presumptivt grepa og kjernesunn nordlandsjente over natten ble forvandlet til machoproduktet blond «babe». Andy Warhol hadde rett med profetien om 15-minuttersberømmelsen. Han sa også: «En dag vil alle tenke akkurat hva de vil tenke, og dermed vil alle antagelig tenke likt.»

Hva slike program avstedkommer er mer interessant enn selve programmene. Fremmede på bussen utveksler nyheter og teorier om «Big Brother». Vennegjenger på pub diskuterer inngående moralske dilemmaer med utgangspunkt i problemstillinger som «hvor langt vil du gå for £70 000?» og «er berømmelse substitutt for kjærlighet?». Massemedienes gjennomførte og samstemte heroisering og demonisering av deltagerne er tankevekkende uhyggelesning. «Virkelighetsfjernsyn» er forflating av mediet. Det er billigere enn å betale fagfolk som forfattere, iscenesettere og skuespillere. «Virkelighetsfjernsyn» er reproduksjon, ikke produksjon. Genren gir ikke opplevelser, den stjeler.

Fjernsynet som industri er enkel nok, den arbeider etter grunnleggende markedsøkonomi: billigst mulig produkt ut til flest mulig. «Virkelighetsfjernsyn» er etisk og moralsk forsvarlig. Legger en Vær varsom-plakaten til grunn, er genren mer etterrettelig enn for eksempel prisbelønnede snakkeshow som skor seg på kulturindustriens produktplasseringer og makthaveres ufarliggjøring i form av «aktuelle gjester». I «Big Brother» får en hva en ser: ekshibisjonister som utstråler «jeg vil bli berømt! jeg vil bli rik!» og som med liv og lyst går inn for oppgaven i über-berømthetens hus. Snakkeshowene derimot distanserer seg fra «det lette» og lover møter med «interessante» mennesker, som reduseres til moteriktige vesener som skvaldrer om «aktuelle» problemstillinger. I den konteksten er begge genre søppelfjernsyn, fordi begge pretenderer å forvalte virkeligheten, og ingen av dem makter eller evner virkeligheten. Uten anførselstegn.