«Oss» og «dem»

- Hvordan skal jeg skjerme mine sønner fra stempling i debatten om vold fra invandrergjenger?

DEN 09.02.04

skrev en mor som har en sønn som ble ranet av en gjeng med «innvandrergutter», sine refleksjoner rundt et ran følgende tekst: «Det verste var at de hadde opplevet at det ikke var noe særlig vits i å ta opp disse sakene med meg, jeg ville sikkert bare bagatellisere med min lett slagordpregede standardsvar om at det ikke er forskjell på folk og at alle må behandles likt, for 'meget er forskjellig, men det er utenpå'.» En forbausende reflektert og nyansert artikkel. Jeg som mor har ingen problemer med å sette meg inn i denne morens situasjon. Jeg er ikke enig med henne om at alle må behandles likt. Nei, ungdom som raner eller driver med annen type kriminalitet, kan ikke behandles likt. Deres adferd er ikke akseptabel atferd.

Jeg som mor er også frustrert fordi debatten etter denne artikkelen plasserer alle unge gutter med minoritetsbakgrunn i et meget negativt lys. Min fortvilelse går på min mulighet til å skjerme mine sønner fra en slik urettferdig stempling. Jeg vil ikke lære dem at når enkelte gutter med minoritetsbakgrunn gjør noe negativt, da skal dere også betale prisen.

INNVANDRERGUTTER

, vi frykter dem og ønsker dem «der pepperen gror»! Vi tror, eller mer eller mindre «nesten vet» at de driver med narkotikahandle, vold og vinningskriminalitet. De har ikke respekt for nordmenn, og de undertrykker kvinnene. Debatten om gutter med minoritetsbakgrunn, har ofte vært stereotypisk. Det tas utgangspunk i en liten gruppe unge gutter som enten viser negativ atferd eller negative holdninger, også bruker man dem som målestokk for å definere alle minoritetsgutter. Guttene er ofte blitt plassert i trange båser, med mange negative fortegn. Hadde slike stereotypier, bare vært uten innhold, ville det være enkelt. Men slike generaliseringer gjør noe med oss. Disse bildene blir forsterket, og etter hvert farges våre holdninger, og vi begynner å lete etter hendelser som kan bekrefte våre holdninger. Slike stereotypier gjør hverdagen for mange unge gutter vanskelig.

Jeg tror at noe av problemet ligger for det første i at minoritetene ikke har kontroll over sin egen representasjon, for det andre de skillene som skapes ved å tenke «oss» og «dem» og for det tredje, vi har ikke dannet allianser mellom samfunnsborgere.

MINORITETENE

har ikke kontroll over sin representasjon. Det er mediene og personer i maktposisjoner som legger premissene for hvilket bilde samfunnet skal ha av en gruppe minoritetene. Veldig ofte er dette bilde negativt. Et bilde som flertallet i minoritetsmiljøene ikke kjenner seg igjen i. Mange føler avmakt og blir frustrert. Man vet så altfor godt hvilken at disse generaliseringene gir næring til negative holdninger i samfunnet. I debatten om minoritetene i Norge, er det to gjennomgående perspektiv: - elendighetsbeskrivelsen (vold, kriminalitet, tvangsekteskap, dårlige språkkunnskaper, gjenger osv.) eller det andre perspektivet, - de vet ikke hva som er til beste for dem. Samtidig som minoritetene også får ansvaret for sin manglende integrering. Hvordan skal jeg bli integrert i et samfunn som bygger på å definere meg til en belastning? Hvem definerer min integrering? Hvordan skal jeg som mor kjempe for mine sønner rett til å bli møtt som likeverdige?

UNGDOM MED

minoritetsbakgrunn som danner negative gjenger, er en minoritet blant minoritetene. De skal ikke representere mine sønner, eller alle andre ungdommer som ikke driver med ran, vold eller annen kriminalitet. Dessverre er det mange som deler ungdommen mellom de «snille og veloppdragne» altså «oss norske» og de som representerer en annerledeshet som «dem». Når en slik oppdeling skjer gjelder det positive og det gode «oss», helt ubevisst tror en respekt og det positive ikke gjelder dem. Når samfunnet består av en slik oppdeling, forsvinner også likhetstrekkene mellom innbyggerne. Dette kan igjen føre til at det blir vanskelig å finne felles ståsted og dermed stå samlet som samfunnsborgere, og bekjempe for eksempel gjengkriminalitet. For de aller fleste av oss blir det vanskelig å akseptere at vi blir plassert en bås med mulig kriminell eller umoralsk person. Slike generaliseringer skaper avstand mellom oss mennesker. Et slikt skille mellom samfunnsborgere i Norge er ingen tjent med.

BARN SOM VOKSER

opp med to kulturer betaler ofte en høy pris, når verden rundt dem er delt mellom «oss» og «dem». Foreldrene ser på sin kultur som den positive, oss indere, vs dere nordmenn. Etnisk norske snakker om «oss nordmenn» og dere innvandrer. Mange foreldre med innvandrerbakgrunn ønsker å videreføre sin kultur og sine verdier til sine barn (slik som alle andre foreldre vil). I minoritetsmiljøene er det ofte en konkurranse om å ha minst mulig fornorskede barn. Mens majoritetssamfunnet ønsker at barna skal bli mest mulig norske for å få aksept i det norske samfunnet. Barn ønsker aksept uansett hvor de er. Men uansett hvor de går får flere barn med minoritetsbakgrunn høre at de er ikke «norske» nok for etnisk norske nordmenn, mens de ikke er utenlandske nok for minoritetsmiljøene. For noen kan integreringens pris bli ekskludering fra minoritetsmiljøene, mens det norske samfunnet fortsetter å plassere dem i negative båser. Det vil si innvandrerungdom som ikke er «gode» nok som etnisk norske. Fokuset fortsetter med skille mellom «oss» og «dem». Noen barn som skal pendle mellom disse to ulike virkelighetene, får vanskeligheter med å finne tilhørighet. De havner i et tomrom.

VI ER NØDT

til å bygge allianser på tvers av kultur, etnisitet, religion og bakgrunn for å kunne skape et bedre samfunn. Dersom vi ønsker å mobilisere flest mulig foreldre, må vi være mer nyansert når vi definerer det som er uønsket atferd i samfunnet. Vi som voksne skille mellom de ungdommene som er involvert i negative gjenger (uansett bakgrunn) og de som er majoriteten (også uansett bakgrunn). Vi må utvide båsene! For å kunne organisere verden rundt oss, må vi plassere ulike fenomen i ulike båser, det er nødvendig. Men utfordringen for oss er å gi folk frihet til å definere seg selv, og samtidig også gi dem frihet i og mellom båsene. Det er mulig å tilhøre båsen «foreldre», samtidig ha ulik etnisk, kulturell eller religiøs bakgrunn, men stå sammen for å skape et bedre oppvekstmiljø for våre barn. Det viktigste for meg er at jeg er først et medmenneske, en samfunnsborger i Norge, før jeg er en innvandrer. Kan vi som foreldre stå sammen og bekjempe den negative utviklingen i dette samfunnet? Kan vi som foreldre støtte de foreldrene som har barn som har havnet i negative miljøer? Jeg bare spør.