Oss porselensskurker imellom

ER ATLE BRYNESTAD

skurk eller syndebukk? Får han som fortjent eller er han en porselens-Kristus som korsfestes for de synder vi alle begår som glade forbrukere i riktig ende av den globale næringskjeden?

Møkkagraverne i NRKs Brennpunkt ba det norske folk om å gå i moralsk spagat. På den ene siden skulle vi tenke: Hva vil barnebarna si når de oppdager at «Tid»-serviset de har arvet ikke er laget i Norge? Men samtidig skulle vi spørre: Er det ikke litt på kanten at bangladeshere skal få halvannen krone i timen for å lage kopper som koster 250 kroner over disk? Så lenge vi ikke klarer å bestemme oss for hvilket av de to spørsmålene som er viktigst, vil verden fortsette sin skjeve gang og norske gravejournalister kan plassere en forfjamset bedriftsleder i gapestokken hver uke uten at noe kommer til å skje. Det vil være god underholdning, men først og fremst en rituell henrettelse av langt fra uskyldige bedriftsledere utpekt til å sone våre felles synder.

MENS NRK

og familien Brynestad diskuterer lovfestet minstelønn i Bangladesh, må det være lov å påpeke at nasjonal minstelønn ofte er fastsatt ut fra hva markedet betaler og ikke hva folk behøver for å klare seg. Den altfor påtrengende sannheten er at et stort flertall av fabrikkarbeidere i fattige land er tvunget til å godta arbeidsforhold som ingen nordmann ville finne seg i. Det er derfor norske bedrifter kan flytte produksjonen til lavkostland.

Brynestads frustrasjon synes å bunne i at han henges ut til offentlig beskuelse, selv om han på langt nær er slemmest i klassen. Shinepukur-fabrikken utenfor Dhaka er ikke en sweatshop og dessuten er det generelt sett vanskelig for små, velrenommerte bedriftseiere å benytte seg av de mest samvittighetsløse underleverandørene, siden en avsløring kan få katastrofale følger for image og bunnlinje. Det er de store innkjøperne som gjør de store syndene, noe som kommer tydelig frem i en rapport som den internasjonale hjelpeorganisasjonen Oxfam publiserte i begynnelsen av denne måneden, Trading Away Our Rights.

De store merkevarebedriftene og varehuskjedene presser sine leverandører til å skaffe stadig billigere varer, påviser Oxfam. Disse merkostnadene forskyves nedover i hierarkiet av underleverandører og de som får lide mest, er de grovt utnyttede fabrikk- og landarbeidere i fattige land. Fabrikker og bønder som ikke leverer billig og raskt nok, blir kuttet ut, til fordel for andre leverandører - i samme by eller på andre siden av kloden - alt etter valutaforhold og andre globaliseringsfaktorer. Oxfam har undersøkt 12 land - både fattige og rike - og intervjuet over 1000 arbeidere, fabrikkeiere, merkevareprodusenter, fagforeningsledere og embetsmenn. Hovedkonklusjonen er at de store selskapene underminerer sine egne etiske retningslinjer for arbeidsforhold gjennom å benytte seg av en forretningsmodell som krever stadig billigere varer levert stadig raskere.

«MEN VI FORTAR

jo inspeksjoner», innvender selskapene. Problemet er at fabrikkeierne ofte lurer etikk-inspektørene ved å dekke over forhold, produsere falske timelister og instruere arbeiderne om hva de skal si. Og da kan selskapene erklære sin uskyld og si: Hva kan vi gjøre hvis fabrikkeierne lurer oss? Og svaret må være: Gjør noe med en forretningsmodell som påfører arbeidere en umenneskelig arbeidsmengde til en lønn som de ofte ikke kan leve av.

Men ville ikke arbeiderne hatt det enda verre hvis de skulle leve som sultende bønder? Det er mulig, men du kan ikke knuse armen på et menneske med overlegg og si at det er bedre enn å knuse begge. Så lenge bedrifter fritt kan jakte på billigste leverandør, vil det alltid finnes leverandører som samvittighetsløst tyner sine arbeidere. Derfor behøves regulering. Men myndighetene låner heller øre til det gjeldende globaliseringsevangelium som predikes av Verdensbanken, Det internasjonale pengefoldet og «big business», mener Oxfam. De billige varene vi får ved å seigpine arbeidere på globaliseringens skyggeside, utgjør imidlertid en kortvarig glede. I lengden vil hele verdensøkonomien lide og det vil ifølge Oxfam være en klokere strategi å bedre arbeidsforholdene, slik at fattigdommen reduseres, noe som i sin tur vil medføre bedre vilkår for investering, vekst og utvikling.

I en slik sammenheng kan disputten om Porsgrunds Porselænsfabrik fremstå som en storm i en tekopp, for ikke å si feil tekopp. Og for Brynestad har nok de siste ukene vært et mareritt på linje med å la en gjeng bangladeshiske elefanter spille polo i Chistiania Glasmagasin. Det er litt synd på ham, men bare litt.

DET KAN VIRKE

som om Brynestad mener at hvis Brennpunkt hadde satt seg grundigere inn i saken og ikke vært så løgnaktige, så ville han fremstått som den samfunnsbevisste gründeren han gjerne vil være. La oss si at Brennpunkt hadde brukt en hel halvtime på å skildre arbeidsvilkårene ved fabrikken utenfor Dhaka: 40 varmegrader, barbeinte føtter mot hardt murgulv, lange dager. Deretter følger vi en arbeider hjem fra jobb, ser hva han får kjøpt for sin lønn (minstelønnen i Bangladesh ble ifølge Oxfam fastsatt i 1994. Siden er prisene på dagligvarer mer enn fordoblet). Har han penger nok til å forsørge familien? Hvor lenge må han jobbe for å kjøpe et eksemplar av stettekoppen «Tid» til 250 norske kroner? Og er han ikke opprørt over at serviset kanskje blir disket av Norsk Designråd på grunn av utidig bangladeshisk påvirkning?

Men dette ville også vært urettferdig mot Brynestad (ref. porselens-Kristus). Personlig ville jeg foretrukket at Brennpunkts noe ufokuserte porselensknusing hadde konsentrert seg om Brynestads regnskaper. Hvis det stemmer at han har fjernet en tredjedel av arbeidsstokken ved en lønnsom norsk bedrift for å tjene mer penger ved å produsere porselenet i Bangladesh, så bør man flombelyse regnskapene og trekke frem de harde fakta. Deretter: Er det ulovlig å legge ned lønnsomme arbeidsplasser? Tydeligvis ikke. Kan det gi en bedriftseier og hans merkevarer et dårlig renommé? Det er opp til den samfunnsbevisste forbruker å avgjøre. Vil vi ha et forretningsklima der norske bedrifter må gå med betydelige overskudd for at eierne skal motstå fristelsen til å flagge ut? En del bedrifter flytter ikke ut fordi de må, men fordi det gir høyere avkastning. De som gjør dette, fortjener å brennmerkes. Og hvis det finnes mange som er verre enn Brynestad, må det også komme tydelig frem.

KANSKJE ER DET

vi forbrukere som er verst? Sammenlignet med klodens flertall, lever vi nordmenn i et evigvarende te-selskap. Og vi har våre krav. Vi forlanger å nippe til kvalitetskopper, kjærlig formgitt av tradisjonsbevisste norske håndverkere. Derfor finner vi det mer sjokkerende at vi risikerer å kjøpe «falsk» norsk porselen enn at asiater lager kopper og tallerkener for luselønn. Så får vi heller kompensere med en tepose merket «Rettferdig handel».

Vi trenger både politikere og forbrukere som protesterer mot en globalisering med slagside som gagner vestlige forbrukere og bedriftseiere på bekostning av fabrikkarbeidere i både fattige og rike land. Det er dette som er brennpunktet.