Oss selv nærmest nok en gang?

Fire av Sveriges største aviser har skapt skandinavisk mediesensasjon. Sammen rykker de ut mot nazistenes «hot mot demokratin».

En må være misantrop for ikke å ønske initiativet velkommen. Men midt i gleden siger det inn over meg en mørk og depressiv følelse. For det tragiske er jo at dette burde skjedd for mange år siden.

Da kunne fellesaksjonen hatt langt større forebyggende effekt. Nå måtte det flere drap og lemlestede kropper til før den topptunge pressereaksjonen kom. Ikke bare er det tragisk. Det er opprørende. For kunnskapen om den dødelige trusselen var der for et tiår siden, minst. Faresignalene sto i kø. Felles kommentarer, avsløringer og reportasjer kunne vært lansert da, om ikke alle portrettbildene. Jeg skal ikke dvele ved det tragiske. Men i anstendighetens navn må vi stanse opp og reflektere over et mønster: Når «de fremmede» - asylsøkere og flyktninger - rammes, er protestene ofte lavmælte i den hvite makteliten. Når så «noen av våre» etterhvert også rammes grusomt, kommer reaksjonen ovenfra med langt større kraft. Dette mønsteret kan øynes klart og tydelig opp gjennom 90-åra. Vi er oss selv nærmest.

Det som har skjedd i Sverige det siste året burde ikke komme som noe sjokk for de som skulle ha til oppgave å se. Allerede i 1991 var det forskere, journalister, redaktører og tyngre maktpersoner i Sverige som visste at noe aldeles forferdelig var i ferd med å gro fram i folkhemmets kjeller. Noen advarte, men altfor mange mumlet. Den gang var organisasjoner som Vitt Ariskt Motstånd (VAM) i skuddet. Amerikansk hvit makt-ideologi ble rendyrket og terror forberedt. På tvers av flere ulike rasist-grupper ble det dannet en vev av omlag 50 militante nazister med en indre krets på 10- 12 ledere. Budskapet og stilen i en svært intern publikasjon fra den tida var av en slik art at ingen kunne avfeie det. Dette var verken «guttestreker» eller «fyllerør»:

  • Her fantes nøyaktige oppskrifter for drap. En kort smaksprøve:

    «En motstander som ligger på bakken drepes enklest ved at man tramper hardt mot neserota eller halsen.» «Et knivstikk bakfra mot nyrene, er nok for å paralysere og drepe en motstander.» «Når det gjelder å skjære halsen av noen, husk da alltid på å legge handa for munnen på offeret.»

  • Her var også målet definert klart:

    «Angrep skal rette seg mot aviser, politikere, journalister og politi/påtalemyndigheten. Det er nemlig de som utgjør en stor, men ikke uovervinnelig, hindring i vår frihetskamp.» Metodene er alt fra «bombetrussel, til grove mishandlinger og mord». Det skal også slås til mot bl.a. dommere, vitner og politi. Å rette angrep i første omgang mot «flyktningemottak eller enkelte svartinger er som oftest sløseri med våre ressurser». Slike «minusvarianter» skal ryddes vekk i neste omgang.

    Og det jo nettopp denne oppskriften som er blitt fulgt i de seinere åra. Den «hvite makteliten» er blitt rammet hardere enn før. Da først slår de fire storavisene seg sammen og gjør en journalistisk god, avslørende jobb. Det minner om den gamle strofen om at når skiten faller ned i direktørens hatt, da får vi en miljødebatt.

    I dag er nazistenes organisasjonskart i Sverige noe endret. Uformelle nettverk på kryss og tvers av gruppene har vokst. Men den indre kretsen finnes. Terror og vold er blitt mer ideologisert. Nå er nazistenes fiende i enda større grad enn for 10 år siden «ZOG» - mest korrekt oversatt som «det sionistiske regimet». «ZOG» er blitt et kjernebegrep for flere og flere nazister. Ifølge nazistene er dette makteliten som over hele verden styres av tunge finansielle krefter med sterkt jødisk innslag. Dette ideologiske grunnbegrepet spiller på de dypeste, mest irrasjonelle og mest arkaiske formene for jødehat.

    Vi har hørt og sett det før. Historien gjentar seg. Ikke som det sies - første gang som tragedie, siden som komedie. Det er tragedien som varsler sin ankomst nok en gang. Om vi ikke våkner.

    Det er i dette farvannet nordmannen Erik Blücher svømmer. Om han virkelig er Føreren i Sverige, kan diskuteres. Men han spiller uten tvil i elitedivisjonen. I mange år var han en slags forbindelsesoffiser som ville knytte gruppene sammen. Målet var en sterk nordisk og hvit stat. Så gjorde han noe virkelig smart. Han satset rått på «hvit makt»-musikk. Han tjente penger og skapte kultur og miljø for åndsfrendene. Nå er han en fører som trekker veksler på tysk nazisme, engelsk skinhead-kultur og Ku-Klux-Klan-ideologi fra USA.

    Han er blitt en farlig mann i Sverige. Det var han også i ferd med å bli i Norge. La meg nevne en historie som få kjenner og som kan illustrere hva Blücher kunne ha blitt i Norge.

    Det var på midten av 70-tallet. Omlag 100 personer fra Oslo-fiffen var samlet til fest. De kom fra shipping, handel, finans og litt annet. Noe mer høyrevridde enn sine kolleger var de nok. Midt under festmiddagen slo en herre på glasset, og foreslo «kronerulling» for Erik Blücher og hans modige menn. Det lød «ja», «ja» rundt festbordet. Nesten som i det britiske Underhuset. Trusselen fra venstre skulle stanses. I den striden kunne den unge og lovende nazi-føreren i Norsk Front bli et tjenlig redskap.

    Vi skal ikke legge for stor vekt på episoden. Men den skal heller ikke knipses bort som en bagatell. For den gang hadde Blücher en viss sympati et stykke inn i etablissementet. Hadde utgruppe og elite knyttet bånd, kunne Blüchers gruppe blitt en virkelig farlig bevegelse. Nå ble alliansen sprengt i filler av nazistenes egne bomber. Blücher stakk, først til England, siden til Sverige.

    Fortsatt er norske nazister langt færre enn de svenske. I ideologi, terror og evne til å organisere er de også som juniorer å regne. Og virkelige førerskikkelser mangler de desperat. Noen forklarer nå det faktum at svenske nazister er sterkere og farligere med at Sverige ikke ble okkupert av Hitler-Tyskland. Smertelige erfaringer mangler. Dette forklarer nok noe. Men betyr det at vi i Norge er vaksinert mot nazismen fordi tyske jernhæler har marsjert på norsk jord? At de dype sporene fortsatt virker som en viss motgift, ja. Men vaksinert? Slett ikke. For her er det snakk om forestillinger som har svært dype røtter. La oss for all del ikke tro at det er typisk norsk å være god antinazist.

    Men gode tradisjoner finnes likevel. De kan komme godt med nå. For selv om nazismen i Norge har hatt lav profil en stund, vil det endre seg. For når den svenske storebror rører på seg, vil den norske junior også bryske seg. At den norske filialen av det nazistiske Anti-Antifa som skal kartlegge og «sabotere» sine motstandere, ble erklært for gjenopprettet for bare fem dager siden, er symptomatisk. Da tar det ikke lang tid før truslene begynner å hagle på nytt. Og kanskje settes en lemlestende aksjon i scene. Personlig har jeg som en del andre levd «greitt nok» med titalls trusler opp gjennom åra.

    Men det verken jeg eller andre bør finne oss i lenger, er at kunnskapsløse bedrevitere i den norske makteliten stadig framstiller den nazistiske og rasistiske faren som en bagatell. Dette betyr ikke at vi skal stirre oss blinde på noen bisarre og fåtallige voldsgrupper. Vi skal tvert om se på dem som et illevarslende symptom på farlige strømninger i samfunnet som helhet, både i Det store Vi og ikke minst i Makteliten.

    Til syvende og sist dreier det seg om vårt og statens forhold til «de fremmede», et av vår tids store problemer. Norge stengte grensene for forfulgte jøder. I dag har Norge knapt nok passkontrollen på gløtt for svarte som kommer fra det fattige Sør. Og når vi på denne måten er oss selv nærmest, trives nazister og og rasister. De værer «rasekrig».

    Det bør være et tankekors at det er kongen og kronprinsen som klarere enn de fleste har advart nettopp mot at vi skal være oss selv nærmest.

ERIK BLÜCHER: Det kan diskuteres om han er den virkelige Føreren i Sverige, skriver Finn Sjue.