Ossietzky er tidenes fredsprisvinner

Nobels fredspris til antinazisten og pasifisten Carl von Ossietzky i 1935 er tidenes mest vellykkede tildeling.

Les alt om fredsprisen på våre spesialsider.

Det har Dagbladets Nobel-jury bestemt.

Letter å finne toppene
- Prisen til Osstetzky definerer prisen slik den har blitt. Det var den første menneskerettighetsprisen, sier Cecilie Hellestveit.

- Den var en forløper for prisen til Andrej Sakharov og Liu Xiaobo, og alle menneskerettighetspriser i moderne tid, sier Halvard Leira.

Den minst vellykkede fredsprisen noen sinne fikk USAs utenriksminister Herry Kissinger i 1973, mener vår jury. Hans nord-vietnamesiske kollega Le Doc Tho hadde vett til å takke nei til prisen, som han i utgangspunktet delte med Kissinger.

Men også USAs president Barack Obama er blant «floppene» i Dagbladets ekspertpanel, og fikk etter vår jurys vurdering tidenes fjerde dårligste pris.

- Prisen til Obama var en flopp. Han fikk prisen i 2009 fordi han ikke var George W. Bush, sier Kristian Berg Harpviken.

- Men én ting vil jeg si. Det er mye lettere å finne toppene blant fredsprisvinnerne enn floppene, sier Hellestveit.

Tenkt, diskutert og stemt
Dagbladets jury har tenkt, diskutert, og stemt. Et drøyt århundre med internasjonal politikk, krig, fred og menneskerettigheter, har blitt endevendt og vurdert. Og det er en helt annen amerikansk president som trer fram på Nobels stjernehimmel enn Obama, nemlig Thomas Woodrow Wilson, som fikk prisen i 1919, etter 1. verdenskrig, for opprettelsen av Folkeforbundet, FNs forgjenger. Han er nummer to blant kandidatene hos vårt panel.

Artikkelen fortsetter under annonsen

- Woodrow Wilson etablerte Folkeforbundet, og virkeliggjorde fredsbevegelsens tanke om et «fredsforum» for alle verdens uavhengige stater, sier Hellestveit.

- Dette er også en «moderne» pris, en som peker framover. Det var Folkeforbundet som banet veien for FN. Det kan vanskelig overvurderes, sier Leira.

Debatten bølget
Debatten har bølget i Dagbladets jury. Det har vært enighet om at temaer som Den kalde krigen, Sør-Afrika, og Midtøsten, måtte være representert blant de ti på topp. Men med hvem?

Når det gjelder Den kalde krigen ville Berg Harpviken opprinnelig ha den tyske forbundskansleren Willy Brandt (1971) og den polske fagforeningslederen Lech Walesa (1983) på lista over de ti beste prisene. Men Hellestveit og Leira ville ha Sovjetunionens siste generalsekretær, Mikhail Gorbatsjov. Da ble det slik.

- Vi vokste opp med frykten for atomkrig. Det gjør ikke mine barn. Gorbatsjov er en opplagt kandidat, og mannen som framfor noen gjorde at avviklingen av Den kalde krigen skjedde på fredelig måte, sier Leira.

Ossietzky er tidenes fredsprisvinner

- Brandt begynte sin østpolitikk og gikk ned på kne i den jødiske ghettoen i Warszawa. Det var en stor handling som pekte fram mot avvikling av Den kalde krigen, sier Berg Harpviken.

Mange å ta av
Når det gjelder Sør-Afrika, ville Leira ha ANC-grunnleggeren Albert Lutuli, som fikk prisen i 1960, på lista. Berg Harpviken ville ha Desmond Tutu, som fikk prisen i 1984, og Hellestveit ville at Nelson Mandela og Frederik Willem de Klerk (1993) skulle stå på lista. Det ble Tutu, selv om alle erkjenner at det er gode grunner for alle de tre prisene til Sør-Afrika.

- Tutu er et eksempel på virkningshistorie. Også prisen til ham pekte framover, og han var en viktig aktivist, sier Berg Harpviken.

Når det gjelder Midtøsten var det enighet om at prisen til den egyptiske presidenten Mohammed Anwar Al-Sadat og Israels statsminister Menachem Begin i 1979 er den viktigste.

- Det er prisen for den fredsavtalen i Midtøsten som har holdt, og derfor den viktigste, sier Hellestveit.

Ny rett skapes
Det er stor enighet om at Røde kors skulle ha en pris, og Dagbladets panel er enig i at Den Internasjonale Røde Kors Komiteen (ICRC) skulle komme høyt opp på lista for prisen i 1944.

- Innsatsen førte til traktatfesting av ICRC's tilgang til krigsfanger og sivile i mellomstatlige konflikter, en av folkerettens viktigste instrumenter for å begrense systematiske angrep på forsvarsløse mennesker i krig, sier Hellestveit.

Prisen til Aung San Suu Kyi i 1991 gikk til et moderne ikon. Den er det Berg Harpviken kaller en virkningspris, en pris med konsekvenser.
 
- Det er en pris for demokrati, til tradisjonen etter Mahatma Ghandi og ikke-vold. Dessuten grep prisen inn i en politisk prosess, som vi ser nå, sier Hellestveit.

- At Ghandi aldri fikk prisen er Nobelkomiteens viktigste unnlatelsessynd, sier Berg Harpviken.

Da Jody Williams og Den internasjonale kampanjen mot landminer vant prisen i 1997 var det et gjennombrudd for noe nytt. Frivillige organisasjoner og aktivister samarbeidet med regjeringer for å få et forbud mot landminer.

- Det var en ny måte å skape folkerett på, sier Hellestveit.

Fredsprisen til Oscar Árias for hans arbeid med å skape fred i Mellom-Amerika (1987), hvor USA og Sovjetunionen utkjempet krig gjennom stedfortredere i Nicaragua, El Salvador og Guatemela, er etter juryen mening den viktigste prisen til Latin-Amerika.

De dårligste
Panelet er enige i at prisene til Wangari Maathai (2004), for treplanting i Kenya, og til Eisako Sato (1974), for ikke-spredning av atomvåpen, er blant de aller dårligste.

- Sato er den eneste som har lurt komiteen, sier Berg Harpviken.

NOBEL JURY : Dagbladets fredsprisjury består av  Halvard Leira, Kristian Berg Harpviken  og Cecilie Hellestveit. Foto: Bjørn Langsem / Dagbladet.
NOBEL JURY : Dagbladets fredsprisjury består av Halvard Leira, Kristian Berg Harpviken og Cecilie Hellestveit. Foto: Bjørn Langsem / Dagbladet. Vis mer

Om prisen til Mor Theresa (1979), sier Cecilie Hellestveit:

- Det er prisen for godhjertethet.

Og ferdig med dét. Prisen til Elie Wiesel (1986) var av samme slaget, men juryen valgte Mor Teresa.

Når det gjelder årets prisvinner - EU - er alle enige om at unionen kunne vært både en topp og en flopp. Den er i prinsippet en fortjent pris. Berg Harpviken oppsummerer det slik:

- Men det var usedvanlig dårlig «timing».