Øst-europeisk er ikke entydig

STOCKHOLM(Dagbladet):- Etter Jalta-konferansen ble vi Den andre kontinenteti Vestens øyne, sa Piotr Piotrowski på symposiet om utstillingen «Etter Muren» i Moderna Museet. Kunsthistorikeren fra Polen pekte også på hvordan Den kalde krigens politikk påvirket synet, og førte til en enda mer enøyd retorikk i vestlige vurderinger av Øst-Europa kultur- og kunstliv.

  • Mens amerikanske politikere så abstraksjonen og alt dens vesen som undergravende og venstrevridd i de første etterkrigsåra, ble den forestillingsløse modernismen på 50-tallet definert ut fra en motsatt ideologisk vinkel. Den abstrakte kunstens universelle karakter ble proklamert som en frihetens motpol til øststatenes like almengyldige dogme om sosialistisk realisme i billedkulturen. Stalinistenes idealiserte virkelighetsmodell gjalt som påbud til alle offentlig aktive kunstnere innenfor Warszawapakt-landene, og ble brukt overfor politisk sympatiserende vestlige kolleger i decenniet etter den sovjetiske kulturminister Zdanovs oppgjør med «formalismen» i 1948.
  • Piotrowski viste hvordan denne svart/hvitt-tegningen av situasjonen fortsatte og vare ved, selv om det kunstneriske kartet ikke lenger stemte med terrenget. Ved å nøytralisere de historiske og kulturpolitiske rammene som østblokk-kunstnere i de enkelte land arbeidet innenfor, gjorde man den feil å se den østeuropeiske kunsten en bloc. Dermed så man bort fra at for eksempel det polske regimet søkte å legitimere sin liberale kurs ved å tilgodese abstraksjon av lyrisk fransk modell fra slutten av 50-åra, at tsjekkere kunne knytte forsiktig an til mellomkrigstidas sentral-eurpeiske surrealisme, mens DDRs byråkrater brukte 20-tallets tyske realisme som ny ammunisjon mot alle andre tendenser.
  • - Bruk hva du vil, bare ikke bli kritisk/politisk, sa en høytstående østeuropeisk kulturkoryfé på slutten av 70-tallet, da informasjon fra vest strømmet stadig lettere gjennom Muren og over andre politiske grenser. Det så man da den ungarske paviljongen på Venezia-biennalen kunne presenetere malerisk neo-ekspresjonisme, som med sin individialisme harmonerte med landets økonomisk-liberaliserte «gulasj-kommunisme». Dagens billedkunst på «Etter Muren» viser ofte en samfunnskritisk brodd, som synliggjør sine rammer - men kan heller ikke kan tolkes som uttrykk for ei østeuropeisk blokk.