Østens fris telse

Ordrik billedstrøm om oversivilisert adel og betente russiske lidenskaper.

Cathrine Krøger

cathrine.kroeger@c2i.net BOK: «Petersburg» av den russiske forfatteren Andrej Belyj (1880–1934) regnes blant forrige århundrets fremste romaner. Boka var planlagt som del to av en trilogi. Den første og mindre kjente, het «Sølvduen». Der «Petersburg» er ment å skildre Vestens fordervelige innflytelse på Russland, skal «Sølvduen» dekke det André Malraux omtalte som Østens fristelse. Et tredje bind, der Belyj hadde planlagt å formulere en ideell russisk harmoni mellom det østlige driftslivet og den vestlige fornuft, ble betegnende nok aldri fullført.

Fornuft og følelse

Handlingen er lagt til den lille byen Lichov i det anspente og til dels hysteriske revolusjonsåret 1905. Bokas helt Pjotr står liksom Russland overfor et valg mellom fornuft og drift. Han er lykkelig forlovet med en god og vakker adelskvinne, inntil han blir bergtatt av den kopparrede Matjenka: «Dum var hun – glodde på stjernene støtt og stadig». Pjotr føler en uimotståelig drift mot denne «varulven» av en kvinne. Det blir skjebnesvangert.

Selvkastrering

Et sentralt tema i «Sølvduen» er det ekstreme russiske sektvesenet, som hadde en oppblomstring blant de intellektuelle rundt forrige århundreskifte. De revolusjonært fanatiske sektene bedrev en ekstrem form for askese, deriblant selvpisking og selvkastrering.

Her er snekkeren Kudejarov leder for en slik sekt. Hans samboer er nettopp varulvkvinnen Matrjona, og trekantforholdet mellom snekkeren, Pjotr og den kopparrede Matrjona skildres som en grotesk blanding av sjarlataneri og forskrudd tro med tydelige seksuelle undertoner. Det Belyj syrlig kaller «lidenskaper som brenner i ett med åndens flamme».

Kuruke

Styrken i boka ligger i de mange skildringene av russiske typer. Som den rike og alltid utro møllernes beskrivelse av sin oppsvulmede hustru; «Den kona di, kompis, er e ku…/

– Nei, langt ifra; verre enn som så; e ku er jo til å holde ut; nei, noen ku er a ikke – m en e kuruke!» Den ulykkelige møllerkona blir frelst av snekkerens sekt. Noe Belyj skildrer slik: «Den korpulente svette kjøpmannskona hvisket fram vidunderlige ord i nye bønner som griper hjerter lik gamle sanger og strømmer utover det russiske lands frie vidder.»

Billedstrøm

«Min prosa er overhodet ikke prosa; den er et poem i vers (anapest); den er trykt som prosa bare for å spare plass.», sa Belyj, ifølge Erik Egebergs informative etterord. Belyjs egentlige navn var Boris Nikolaevich Bugaev, og han regnes som Russlands fremste symbolist; opptatt av mystikk, språkets musikalitet, lyder og farger. Belyjs ordrike billedstrøm kan være vanskelig å komme inn i for en leser. Og en tilsynelatende umulig oppgave for en oversetter. Egeland har utrolig nok klart det. Blant annet de mange folkelige replikkvekslingene:

«Dermed spratt du på ratata ned i tartaros». Like selsom er general Tsijzjikov med talefeil. «Det ej en mejkejig, vijkelig en ejkejig sekt, unge mann, som ej dukket opp hej på våje kantej… Duej ej kommet, duej – …».

Pistret ironi

Til tross for de røffe og nokså ondsinnede karakteristikkene, er det hele tida en varme i Belyjs folkelivsskildringer. Det gjelder også den fantastiske skildringen av den russiske adelen, gjennom Baron Pavel Pavlovitsj Totrabe-Graaben. En særling liksom alle baroner Totrabe-Graaben. « … alle hadde helt fra begynnelsen av barbert seg og gått med lange røde neser som, når de nærmet seg seksti, ble overtrukket med fine ildrøde blodårer formedelst måteholden nytelse av særdeles sjeldne og raffinerte viner som fremdeles var å finne i familiens gamle kjellere; hos alle sammen stakk overleppen langt fram under nesen, hos alle sammen manglet haken, noe som fikk underansiktet til å se uhyggelig lite ut i forhold til de utstående øynene som aldri så rett på kvinner, … ingen baron Totrabe-Graaben snakket, de gråt ynkelig alle sammen om man ikke lyttet etter ordene, men innholdet i denne pistrete gråten var bestandig ironisk. »