Klasseskillene øker: Ikke nok med at de formuende sikrer seg stabile og gode boforhold, de tar også kontroll over leiemarkedet for folk med mindre ressurser, skriver innleggsforfatterne. Foto: Privat.
Klasseskillene øker: Ikke nok med at de formuende sikrer seg stabile og gode boforhold, de tar også kontroll over leiemarkedet for folk med mindre ressurser, skriver innleggsforfatterne. Foto: Privat.Vis mer

Østkanten skal fortsatt domineres av blokker og vestkanten av villaer

Oslos boligpolitikk forsterker klasseskillene.

Meninger

Torsdag 27. august inviterer Oslo Arkitektforening - i samarbeid med BULL (Byutviklingens Lange Linjer) - til valgmøte i Litteraturhuset om boligpolitikk. Sentrale spørsmål politikerne må svare på, er om dagens boligpolitikk fører til en enda tydeligere klassedelt by, der private utbyggere styrer byutviklingen. Vil et eventuelt politisk skifte gi bedre løsninger og en større offentlig innsats?

Oslo kommune skal, i henhold til kommuneplanen, bygge 100 000 boliger innen 2030. Dette innebærer vel 6 500 boliger i året, noe som med dagens byggetempo virker helt urealistisk. Kommuneplanen forutsetter at det i store områder som Løren, Økern Vollebekk, Brobekk og ikke minst Hovinbyen skal bygges ut titusenvis av nye boliger. Nesten all tung utbygging vil skje i Oslo Øst, der utnyttelsen er høyest fra før av. Samtidig vil Småhusplanen forhindre en arealeffektiv fortetting i det villadominerte Oslo Vest.

Begge planene vil forsterke Oslo som en klassedelt by. Ikke nok med at østkanten fortsatt skal domineres av blokker og vestkanten av villaer, kvaliteten på blokkprosjektene blir stadig dårligere. Erfaringer har vist at mye av det som er bygget av sentrumsnære boliger har hatt en foruroligende dårlig kvalitet når det gjelder utearealene, samtidig som størrelsen på minimumsleilighetene stadig presses nedover. Det blir ofte lite eller ingenting av sol og utsyn. Kommunen godkjenner nå vanlige boliger ned til 35 m2.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Selv om kvaliteten og minimumsboligen er presset ned, er fortsatt boligprisene så høye at unge og folk med vanlige inntekter har store vanskeligheter med å etablere seg på boligmarkedet. De med solid familieøkonomi får etablert seg på selveiermarkedet. De andre henvises til utleiemarkedet. Utleie av bolig nummer to (eventuelt tre) er også et stigende problem. Ifølge Skatteetaten utgjøres nå 20 prosent av boligene i Oslo av denne kategorien, og samlet er nesten en tredjedel av boligene nå utleieboliger. Leieboere har ikke samme tilknytning til bostedet, det blir mer gjennomtrekk og bomiljøet kan fort miste nødvendig stabilitet. Ikke nok med at de formuende sikrer seg stabile og gode boforhold, de tar også kontroll over leiemarkedet for folk med mindre ressurser. Klassemotsetningene forsterkes ytterligere.

Den høye utnyttelsen blir begrunnet ut fra miljøhensyn, men har, slik vi ser det, også vært et vikarierende argument for å få inn flest mulige enheter og derved mest mulig fortjeneste i prosjektene. Ut fra disse erfaringene har Plan og bygningsetaten (PBE) utarbeidet retningslinjer for arealutnyttelse i boligområder. Byrådet har, etter nesten fire år, ikke behandlet dem. Et spørsmål i forkant av valget vil være om partiene nå vil vedta disse normene. Målsettingen om 100 000 nye boliger brukes som argument for høy utnyttelse. Vi bør snu på flisa og først sette noen krav til boligkvalitet, for så i neste omgang å se hvor mange boliger det er plass til. Både krav til bedre bomiljø og skikkelige småboliger vil kreve en langt mer aktiv styring fra kommunens side.

Data fra Statistisk sentralbyrå viser at boligprisene har økt betydelig mer enn både konsumprisindeksen og byggekostnadene. Hovedårsaken ligger i høye tomtepriser. Markedet er også slik at en reduksjon i areal ikke behøver å føre til billigere boliger, men derimot bare større fortjeneste til utbygger.

Det finnes flere tiltak og virkemidler som kan bidra til å håndtere både pris- og bomiljøproblemene. For eksempel har Sandnes kommune etablert et eget tomteselskap som opererer aktivt på boligmarkedet. I motsetning til Oslo kommune, som har hatt som politikk å selge mest mulig unna, kjøper en der tomter og regulerer områdene. Kommunen får et bedre grep om hele regulerings- og byggeprosessen, med det resultat at prisene ligger 10-20 prosent under det «ordinære» markedet. Kommunen stiller så krav til hvem som kan få kjøpe boligene og det legges en klausul på videresalget.

Et ytterligere skritt ville være at kommunen subsidierte tomtene for å oppnå sosialt forsvarlige priser. Vi mener det er aktuelt med et mindre segment av rimelige utleie- og selveierboliger ved siden av det ordinære boligmarkedet, gjerne organisert som stiftelser. Dette kan også være med på å lette presset på de nåværende kommunale boligene, redusere avhengigheten av private utleiere og bidra til at markedet generelt får et større tilfang av rimelige leiligheter.

Partiprogrammene foran årets kommunevalg gir med et par unntak mangelfull innsikt i hva vi kan forvente av politisk innsats og engasjement når det gjelder boligutvikling i hovedstaden. Spesielt etterlyses en mer aktiv tomtepolitikk, og mer realistiske måltall for boligproduksjonen. Vil kommunen lære av Sandnes og se på muligheten for å etablere et tomteselskap? Hva med en stiftelse som kan bygge rimelige utleie- og «fra leie til eie»-boliger? Vil fortsatt måltall i kommuneplanen overstyre etablerte krav til gode bomiljø?

Lik Dagbladet Meninger på Facebook