Osvald og pipen

AT OPPFINNSOMME regissører presenterer nye tolkninger av gamle teaterstykker, er helt kurant. Når nå den Riksteater-engasjerte Marit Moum Aune med brask og bram hevder at Ibsens Gjengangere. Et familiedrama i tre akter (1881) mest av alt handler om incest mellom far og sønn (Dagbladet, 1.3), med andre ord mellom kaptein, senere kammerherre, Alving, og hans barn Osvald, da er det derfor liten grunn til å bli opprørt. Det er en tolkning helt i pakt med vår egen samtid, og kulturelt sett nesten klisjéaktig. Å basere seg på belegg i teksten som er diskutable, er ellers ganske vanlig i teaterhistorien.

Mindre utbredt er det at regissører åpent støtter seg på ekstern ekspertise for å få sin spekulasjon til å fremtre som vitenskapelig akseptabel. Det er det Marit Moum Aune gjør. Hva skal nemlig til for at vi virkelig skal oppfatte Osvald som incest-offer? For å si det brutalt: Ordet pipe må bety «pikk»! Som kjent forteller Osvald at han som liten ble tvunget av faren til å røyke pipe oppe på hans kontor, og at han ble så kvalm av det at han kastet opp. Men det var ikke noen pipe Osvald smattet på, får vi nå vite; det var farens pikk! Og hva han da spydde av, eller eventuelt opp, behøver jeg neppe presisere.

Jeg ville normalt bare tatt denne fantasifulle utlegningen til etterretning. Når jeg her reagerer offentlig mot den, er det fordi regissøren også, med hjelp fra sin eksterne ekspert, begrunner den med henvisning til det franske ordet pipe , eller nærmere bestemt til uttrykket faire une pipe . Dette uttrykket betyr nemlig vulgært «å suge (pikk)». Marit Moum Aune påstår friskt at Ibsen og hans franskkyndige norske publikum kjente dette franske uttrykket godt, og at de tenkte fransk mens de hørte norsk. Så på 1880-tallet forstod enhver norsk teatergjenger at når Osvalds snakker om farens pipe, så mener han egentlig hans pikk! «Borgerskapet var utdannet og kunne fransk», leser vi i intervjuet med Harriet Eide. Dette bekrefter også regissørens vitenskapelige kilde, idéhistorikeren Kjetil Jakobsen, i en kronikk i samme utgave av Dagbladet (1.03.). Han skriver at pipe, som altså skulle oppfattes på fransk i Norge, «har bibetydninga blow job på fransk, et språk Ibsens publikum var fortrolig med». Dette er med respekt å melde vitenskap på tynn is.

FOR DET FØRSTE: Hvor franskkyndig var nå egentlig Ibsens norske teaterpublikum, når alt kommer til alt? For det andre: Hvor franskkyndige disse brave kvinner og menn enn var, er det rett og slett historisk utenkelig at de kunne kjenne uttrykket faire une pipe i den vulgær-seksuelle betydningen. Dette uttrykket, som i hvert fall ikke kvinnene i salen ville ha kjent uansett, ble nemlig ikke brukt på 1800-tallet. Med grunnlag i gode franske ordbøker som inkluderer vulgære og familiære uttrykk, kan det med rimelig stor sikkerhet fastslås at uttrykket faire une pipe som seksuelt uttrykk oppstod i parisiske prostitusjonsmiljøer først på 1900-tallet.

Den første gangen det ble registrert skriftlig var i 1935, 54 år etter Gjengangere ! (Se Dictionnaire historique de la langue française , under redaksjon av Alain Rey, 1998-utgaven.) Når den nå Norges-berømte regissøren i tillegg påstår at til og med det nøytrale uttrykket å røyke pipe oversatt til fransk betyr å «suge» (Kulturbeitet/NRK P2J, 2.03.), da er vi følgelig hinsides alle språklige og språkhistoriske realiteter. Og ansvaret for dette har dessverre den idéhistoriske doctor .