Otto på utsiden

Det er en klisjé at gode bøker opererer utenfor aldersgrenser og kan leses «av alle fra ni til 90». Kresne voksenlesere vet at barnebøker stort sett treffer barn, og at ungdomsbøker så desidert ikke treffer voksne.

Derfor håper jeg ingen finner på å presentere «Gutten som ville være en av gutta» innenfor sistnevnte kategori - når Saabye Christensen skriver om Otto som er 20 centimenter for kort til å bli tatt ut på fotballaget, gjør han det med den voksne litteraturens dybde og nyanser.

Samme forfatters «Herman» var en god bok, ja, en av de beste norske barndomsskildringer, men den kunne også leses som en forfatters glansnummer.

Farligere

Herman mistet håret, hans univers ble aldri mer enn nesten farlig. «Gutten som ville være en av gutta» er en bok uten samme tyngde, samtidig som dens univers paradoksalt nok er farligere.

Også her opererer forfatteren på 1960-tallets Frogner, miljøet han kjenner ut og inn og som han betrakter med et skjevt blikk. Også her har han en hovedperson som står litt på siden av laget, en av de tause betrakterne: «Sånn var det nesten bestandig, begynte man først å snakke, så satt man i fella før eller seinere».

Otto har en far som jobber på flyttebil og en hjemmeværende mor som er omgitt av et ubegripelig vemod. Otto sykler omveier for å få se noe uvanlig. Otto kjenner et avisbud som hår rundt med en granat i hodet. Otto rapper en fotball for å lære seg å trikse. Otto har en kropp full av klokker som tikker i utakt.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Otto trenger metoder for å dulme slagene fra pendelen som henger ned fra hjertet: «det beste var at han glemte mens han dreiv på som verst, han glemte alt som hadde hendt, han sparka seg fri, han triksa et tomrom hvor det bare var ham og fotballen, hvor det ikke var plass til å tenke på noe annet enn det han holdt på med akkurat nå». Sorgmunter vil mange kalle Saabye Christensen. Det er et ufarlig ord, lett å ty til fordi forfatteren skriver så sjarmerende. Men Saabye Christensen har ikke distansens «glimt i øyet», han er inne i stoffet språket sitt, denne gangen er språket så enkelt at det krever stor presisjon: Her er kapitler som tilsynelatende ikke handler om annet enn lakenstrekkingens poesi og sommerferiens mangel på begivenheter: «det var en stille morgen på Vestkanttorget, duene hadde forsovet seg og ellers var det ingen som lagde bråk, bortsett fra det blå støvet som drysset av syrinbuskene...». Bak, nesten uten et ord, ligger et portrett av Ottos mor som er vondere å lese enn den direkte tragedien som også rammer familien.

Om jeg ikke lo? Jo. På den måten man ler av det som ikke har annet botemiddel enn latteren. Om jeg ikke nøt guttesansligheten? Jo. Ingen har sammenliknet gårsdagens risengrynsgrøt stekt til rislapper med krympete, våte vanter før. Og få har skrevet om det å ville «inn» men ane at man alltid kommer til å befinne seg «der ute et sted», på akkurat denne måten.