Ottosens bøker og Borgersruds ansvar

KRIGSHISTORIE: Min kronikk «Uredelig om konsentrasjonsleirene» (den 24.10) ble gitt en litt uredelig tittel av Dagbladet. Mitt forslag var «Veien tilbake til konsentrasjonsleirene». Det burde likevel ikke hindre oss fra å diskutere kronikkens poenger. Harald Engelstad fra Aschehoug har tre ankepunkter i sitt innlegg den 29.10: romanlansering, banale poenger, Kristian Ottosen behandles dårlig. (Min faktiske kritikk av Ottosens bøker lar han ligge.)Ja, kronikken bærer noen av de samme ideene som romanen jeg har skrevet, men var ikke en romanlansering. Sju års arbeid med boken har gjort meg oppmerksom på problemer ved vår egen historieforståelse som bør diskuteres.At nåtidssituasjonen preger erindrerens fortelling, er kanskje banalt, men synes likevel å være ignorert innen fangeberetningene – noe jeg påpekte i kronikken.

Selv ser jeg på min kritikk av Ottosens bøker som et forsøk på å redde det som er av verdi i dem. I dag finnes det mange som forsvarer bøkene hans, men hvor er disse om 20 år? Min innvending mot disse bøkene er at nordmenn ikke kunne være fanger i en konsentrasjonsleir, uten å bli en del av den – også på de mørke måtene. Ottosens utelatelse av denne siden ved nordmenns fangenskap vil en gang i fremtiden kunne frarøve hans bøker den legitimitet de nå besitter. Hvorfor tar ikke Ottosen opp denne siden ved det norske fangenskapet? Er det flere ting han lar være å nevne? Svarene på disse spørsmålene vil avgjøre om Ottosens bøker blir stående som et bilde på norske opplevelser i fangenskap, eller det bildet som ble skapt av disse opplevelsene i perioden 1945-1989.Jeg kan ikke forstå at jeg opptrer uredelig ved å ta opp det jeg mener er mangler ved Ottosens bøker. Det er vel ikke nødvendig å reise en bauta over en hedersmann hver gang man tar navnet hans i sin munn.

Ad Lars Borgersruds innlegg den 30.10, synes jeg han bekrefter mine påstander om hvordan Torvald Ulsteins manuskript ble publisert i en annen persons navn, selv om det nok ikke er det Borgersrud vil med sitt innlegg. Jeg er naturligvis langt fra enig i alt han skriver. Og enige blir vi vel ikke, men påtar ikke Borgersrud seg ansvar for at det i alle landets biblioteker står en bok som, i følge ham, har krav på offentlig interesse – men som takket være hans forord utgir seg for å være noe annet enn det i virkeligheten er? Har ikke en slik holdning noe å si for faget historie? Jeg håper i det minste at Borgersrud opplyser andre forskere om de faktiske forhold – hvis noen skulle kontakte ham angående boken «Sabotør og fange».