Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Øvelse gjør mester

Ordveksling, debatt, diskusjon - behersker vi kunsten?

DEN SEINERE TIDA

har debatten om debatten hardnet til her i kongeriket, i hvert fall i deler av det. Utgangspunktet for akkurat den diskusjonen er vel kanskje at nordmenn i grunnen er ganske lite drevne i verbalgymnastikk. I motsetning til de gamle grekerne som elsket å sette hverandre i ordstevne, kommer de fleste på vår lille flekk av jordkula fra fåmælt bondeslekt. Det er vel ikke særlig flere landsdeler enn Bergen her i Norge der folk frivillig kommer med mer enn tostavelses ytringer til fremmed folk. Med mindre det handler om skrøner.

DEMOSTENES

(384- 322 f.Kr.) het en rikmannssønn som utdannet seg til taler i Athen. Den gamle greker ble riktig så flink til dette, noe som kom godt med da foreldrene døde og formynderne brukte opp alle pengene. Dermed måtte Demostenes faktisk leve av sitt arbeid. Han hadde imidlertid ikke naturen helt med seg, kortpustet som han var. Slet med utydelig stemme gjorde han også. Derfor puttet han masse småstein i munnen, og øvde med disse opp sin taleferdighet. På den måten fikk han jo gull ut av gråstein. Så gikk han foran med et godt eksempel: øvelse gjør mester.

ANDRE MED

lange tradisjoner for taler og gode diskusjoner er spanjolene og deres «tertulias». Det betyr rett og slett at man drøfter og snakker gjennom forskjellige tema fra politikk, litteratur eller samfunnsliv. Kanskje fotball også for den sak skyld. Gjerne rundt et kafébord etter en lang lunsj, eller etter arbeid om kvelden. Denne formen for debatt er overført til mange arenaer, for eksempel biblioteker og selvsagt radio og fjernsyn. Men spanjolene har så absolutt øvd seg noen år på å dyrke kunsten å debattere, både før, under og etter diktator Franco.

I STORBRITANNIA

er det en fornøyelse å følge debatten i Underhuset. Der posisjon og opposisjon sitter ansikt til ansikt og smeller fram argumentene sine, til høylytt buing eller samtykke. Den politiker som ikke behersker kunsten å knuse sin motstander verbalt - vel å merke på et sofistikert vis - vil ikke bli lagt så godt merke til. Allerede på kostskole lærer de britiske ungene øverst i klassesamfunnet å beherske artikulasjonens og retorikkens kunst. Det er således et velutviklet samfunn der ubarmhjertighet dyrkes bak ordskiftet. Snobberiet pleies av eliten like selvfølgelig som enhver i drukningsfare forsøker å svømme.

DET ER SPENNENDE

at klimaet for ordveksling ser ut til å være i utvikling her hjemme også. Det synes som om flere får lov til å være med. Vi ser imidlertid ut til å ha litt trøbbel med å definere nivået. Noen er livredde for det enkle, som også går under navnet tabloid. Andre har mer trøbbel med snobberiet, ofte kalt akademisk.

Kanskje en idé å la folk trene litt på selve kunsten først. Med eller uten steiner i kjeften.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media