Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Øvelser i smertebehandling

En sterk og utfordrende samling for som formidler en sammensatt livsforståelse i et antitetisk språk.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

«Det er en oxymoron - /monstrenes egen figur,» roper diktjeget til slutt ut i den lange diktsuiten som gjemmer seg bak tittelen «Harlekins hud».

En oksymoron er en retorisk figur som består av to ord med antitetisk betydning.

Det er uttrykket «en jublende kval» diktjeget sikter til, og det er gjennom slike og beslektede troper samlingen griper og formidler en kompleks livs- og menneskeforståelse der smerte og sorg og hensynsløs selvdissekering framstår som en forutsetning for innsikt i og som del av den helhet et menneskeliv utgjør.

Nullstilles

Samlingen beskriver en bevegelse fra tungsinn og forvirring til en hardt tilkjempet klarhet og frimodighet. Motvillig, men drevet av en indre tvang begir diktjeget seg ut på denne dannelsesreisen.

Den koster nemlig dyrt. Den er smertefull og krever en illusjonsløs nedbrytelse av alle forsvarsverker som er reist for å holde en dypere innsikt i sorgens og smertens vesen ute. Det er en øvelse i å se smerten i øynene:

«Du går selvskapt, alene/over terskelen til din egen smerteutøvelse!»

Det er en øvelse i selvdissekering:

«Legg sorgens kjertler bare,/belys din indre formørkelse,/kjenn hvordan nervetrådene kiler...»

Innledningsvis nullstilles diktjeget. Det første diktets tittel er «Null null», som nok også gir en henvisning til tusenårsskiftet. Scenen er Rådhusplassen. Her møter diktjeget et barn som kommer til å opptre som veiviser for det søkende jeg. Hvem dette barn er, er en av denne samlingens mange gåter. Allusjonene til «Divina Commedia» er klare. Lik en Dante leder barnet det bortkomne jeg gjennom inferno og skjærsild og inn til de innerste sirkler, som ikke er paradisets, men stormens øye.

Eggende og fruktbar

Men dette hjelper oss bare et stykke på vei når vi skal forsøke å trenge inn i samlingens komplekse allegoriske univers. Som veiviser er barnet utstyrt med noen helt andre attributter enn Dante. «Det er min ungdom, det er min alder,» heter det med en gåtefull antitetisk formulering innledningsvis. I tråd med dette er det barnlig og veslevoksent på samme tid: en fortaler for en nøktern og kjølig livsbetraktning. Den nye tids talerør, kunne man kanskje tro, ettersom det delvis taler «tidens språk», i kontrast til diktjegets svevende forsøk på å tåkelegge ubehagelige sannheter i poetisk høystil. I alle fall avviser det kontant diktjegets tilbøyelighet til å motsette seg eller trekke seg ut av den smertefulle erkjennelsesprosess som reisen framstår som en serie bilder av.

Engel eller demon? Hjelper eller motstander? Premissgiver eller én som leder jeget på ville veier?

Slik kan man vedbli å stille spørsmål til barnets «vesen» og til diktsamlingen som sådan. Indirekte oppstiller den også en poetikk, en plattform for en diktning som har tatt opp i seg den antitetiske livsforståelse hvis retoriske motsvarighet er oksymoronens selvmotsigende billeddannelse.

Med «Harlekins hud» har Liv Lundberg gitt oss en ny samling som på en eggende og fruktbar måte setter våre følelser og analytiske evner på alvorlige prøver. Muligvis hennes beste og vektigste overhodet.

Hele Norges coronakart