HAR SNUDD? Som opposisjonspolitiker var Robert Eriksson motstander av anbud på attføringsfeltet fordi det ikke lar seg standardisere som andre felter og fordi det ville føre til mindre mangfold og dårligere forutsigbarhet for attføringsleverandørene.  Foto:  Jacques Hvistendahl / Dagbladet
HAR SNUDD? Som opposisjonspolitiker var Robert Eriksson motstander av anbud på attføringsfeltet fordi det ikke lar seg standardisere som andre felter og fordi det ville føre til mindre mangfold og dårligere forutsigbarhet for attføringsleverandørene. Foto: Jacques Hvistendahl / DagbladetVis mer

Over åtti prosent er mot attføring på anbud

Vil regjeringen totalt overse høringssvarene, slik vi frykter?

Meninger

Både arbeids- og sosialminister Robert Eriksson og statsminister Erna Solberg har forsikret at regjeringen legger opp til en åpen og demokratisk høring for å høre hele samfunnets syn på de ulike forslagene til endringer av arbeidsmiljøloven.

Regjeringen går opp til den samme prøven i åpenhet og demokrati allerede i disse dager: 4. august gikk høringsfristen ut på et forslag om å sette store deler av attføringsfeltet ut på anbud. Forslaget møter massiv motstand fra godt over 80 prosent av høringsinstansene. Vil man lytte til høringsinstansene eller var denne høringen bare et skuebrød?

Attføringstjenester lar seg ikke standardisere på samme måte som innkjøp for eksempel av andre og mer håndfaste tjenester som håndverkstjenester. 

Som ledende arbeids- og sosialpolitiker på Stortinget var Eriksson selv motstander av anbud på attføringsfeltet med slik begrunnelse og fordi det ville føre til mindre mangfold og dårligere forutsigbarhet for attføringsleverandørene. De begrensede norske erfaringene med anbud på dette tjenesteområdet viser i hvert fall ikke bedre resultater samtidig som tjenestene blir betydelig dyrere.

Internasjonal forskning og erfaring for eksempel fra England, Nederland og Danmark viser også at det er gode grunner til å tro at opposisjonspolitikeren Eriksson har mer rett enn statsråden. Store internasjonale konsern presser ut nasjonale og mindre attføringsleverandører og enda verre: Brukergrupper med store bistandsbehov for å komme i jobb, får dårligere tilbud enn dem som står nærmere arbeidsmarkedet når attføringsfeltet settes ut på anbud.

Det er behov for endringer på attføringsfeltet, med enda større vekt på å jobbe sammen med næringslivet for å få flere i jobb. Videre er det behov for å slippe til flere leverandører, men det kan gjøres uten å kommersialisere feltet. Særlig viktig er det å utvikle et system som hindrer at personer blir kasteball mellom ulike tiltak og leverandører.

Mange har også påpekt at forslaget om anbudsutsetting snarere kan hindre slik forenkling selv om endringen selges inn som en forenkling fra departementet.
 
At statsråder av og til skifter mening er ikke i seg selv kritikkverdig, men her snakker vi nærmest om en omvendelse eller forvandling.  Veldig mange av høringsinstansene, også av dem som er positive til noe mer bruk av anbud på attføringsfeltet, er meget kritisk til at statsråden behandler dette som en forenklet forskriftsendring.

Beskjeden er klar: Forslaget må eventuelt utredes bedre, forbedres og legges inn til bred behandling i den varslede stortingsmeldingen som attpå til kommer senere i høst. Kritikken mot forslaget og behandlingsmåten kommer med få unntak fra arbeidslivets organisasjoner, kommunene (også mange kommuner som er styrt av de borgerlige), funksjonshemmedes organisasjoner og de som er direkte berørt av den eventuelle endringen.

Nå kan det kanskje innvendes at statsråden konstitusjonelt har anledning til å behandle dette forslaget lettvint og som en forenklet forskriftsendring og at han heller ikke plikter å ta hensyn til høringssvarene. Men er det klokt? Viser det åpenhet, evne og vilje til å «høre på hele samfunnet»? Høringssvarene bør i det minste være en spore for departementet til å argumentere langt bedre for forslaget sitt enn til nå. Det vil statsråden ha rikelig anledning til i den varslede stortingsmeldingen.

Statsråd Erikssons tilnærming når det gjelder denne saken, skiller seg derfor markant fra håndteringen av endringene i arbeidsmiljøloven. Her påpeker statsråden at det ikke bør komme som en overraskelse på noen at han vil gjennomføre og gå i den retningen som regjeringen gikk til valg på for eksempel med utvidet adgang til midlertidige ansettelser.

Men verken Høyre eller Frp gikk til valg på å sette attføringsfeltet ut på anbud, og dette er heller ikke nevnt i regjeringserklæringen.  Eriksson og Frp var som nevnt, tvert imot motstandere av anbud på dette området. Er det noen grunn til å behandle endringer i reglene for personer med nedsatt arbeidsevne mindre grundig og demokratisk enn folk som allerede er i jobb når regjeringspartiene ikke en gang har gått til valg på disse endringene?

Generalsekretær Arne Jensen i Redaktørforeningen har påvist i en kronikk i Aftenposten 14. august at denne regjeringen ikke synes å ta høringsfristene for ulike forslag som sendes ut særlig alvorlig. Det gis klart kortere tidsfrister enn instruksen anbefaler i svært mange saker og forslagene sendes i masseomfang ut like før sommeren som innebærer enda mindre muligheter for påvirkning. At høringsfristene settes for kort svekker klart den demokratiske og faglige gjennomgangen av sakene.

Langt verre er det likevel om regjeringen totalt overser høringssvarene slik vi frykter i saken om attføring og anbud. Det er å håpe at regjeringen gjør mine dystre spådommer til skamme og legger saken betydelig bedre utredet inn i den bebudede stortingsmeldingen om mer og bedre arbeidsinkludering.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook