MINTES OFRENE: Parisere hang i går ut klær i trikolorens farger i forbindelse med markeringen til minne om ofrene etter terroren i Paris 13. november. Foto: NTB Scanpix
MINTES OFRENE: Parisere hang i går ut klær i trikolorens farger i forbindelse med markeringen til minne om ofrene etter terroren i Paris 13. november. Foto: NTB ScanpixVis mer

Over frykten

Å svinge seg i frihet får bli borgerens begrensede triumf.

Meninger

Jeg skriver dette for hånd, ved vinduet mitt hjemme i Berlin-Kreuzberg, mens navnene på de 130 ofrene leses opp fra Hôtel des Invalides i Paris. Det offisielle Frankrike står samlet i sorgen, på plassen foran monumentet til de krigsskadde. Det er første gang sivile hedres der. De fleste av ofrene var unge. President Hollande kaller dem martyrer:  «Det var fordi de var friheten, at de ble massakrert», uttaler Hollande, før han lover at Frankrike skal gjøre alt for å ødelegge fanatikerne i IS. Jeg tror ham. Nasjonalsangen La Marseillaise synges, også med den siste strofen som lover hevn mot Frankrikes fiender.

Storm i eteren, stille i fryktens rom

Og her i stillheten kunne jeg være redd, men er det ikke. De er mange der ute, som sitter i sine rom og er redde. Noen har sosial angst. Andre nøler med å gå ut av grunner de selv definerer: man kunne bli slått ned og ranet, eller bli overkjørt av en bil. Man kunne rammes av seksuelt eller religiøst begrunnet vold. Eller, du gjetter det, man kunne bli offer for en terrorhandling, som i Paris.

Som kjent kommer ordet «terror» fra latin, og det betyr «frykt», «redsel», «skrekk». Mens stormene blåser der ute i eteren, med intens kommunikasjon mellom krigsherrene, der de står på hver sin bro og skuler mot horisonten; mens terrorindustriens eksperter, kommentatorer og aktivister tevler i trykte og sosiale medier, for eksempel om hvor mange milliliter tårer akkurat du skal felle for et fransk versus et libanesisk terroroffer - så er det stille i fryktens rom.

Artikkelen fortsetter under annonsen

At de sivile rammes av frykt, er nettopp virkningen terroristene er ute etter. De vil at vi, borgerne, skal sitte stille i angst og beven. At vi skal bøye hodene våre for galningene fra gutterommet, der de går leende gjennom YouTube med sine lange skjegg og automatvåpen.

Friheten og angrepet på fornuften

Det går ikke an. Vi kan ikke godta det. Det ville være et svik mot alle som har falt eller kjempet for vår frihet. Friheten til å mene, ytre og skape hva du vil. Elske hvem du vil. Er du oppvokst med frihet, slik jeg er, er det lett å ta den som en selvfølge. De som gikk før oss - soldater, aktivister, motstandsfolk - betalte en høy pris for denne friheten. Vær stolt av friheten din. Bruk den, og beskytt den.

Demokratiet, denne politiske ordningen som sikrer folkestyre gjennom valg av representanter, blir truet med jevne mellomrom. For nordmenn er historien om Andre verdenskrig den mest nærliggende - det er 70 år siden den nasjonalsosialistiske okkupanten og folkemorderen ble beseiret av De allierte. Etterpå kom Den kalde krigen og trusselen fra kommunismen i øst. Så sent som for fire år siden ble det norske sosialdemokratiet rammet av et nasjonalistisk motivert terrorangrep. Det ble agert, reagert og avreagert. Enhver taklet sorgen, frykten og sinnet på sin måte - men parolen var samhold. Dette bør også gjelde etter angrepene i Paris fredag 13. november. Borgerne i Paris og London, begge hovedsteder i det som en gang var imperier, har lang erfaring med å leve under trusler om terror. Keep calm and carry on.

Dagen etter angrepene i Paris hentet jeg frem igjen Kritikk av den rene fornuft av Immanuel Kant, utgitt i 1781 i Königsberg, i det som den gang var kongeriket Preussen. Kritikken var grunnsteinen i pensum da jeg studerte filosofi ved universitetet Paris IV-Sorbonne rundt årtusenskiftet. Tre spørsmål står sentralt i Kants kritikk: 1. Hva kan jeg vite? 2. Hva bør jeg gjøre? 3. Hva kan jeg håpe på? Spørsmålene er de samme jeg stilte meg dagen etter angrepet på byen jeg bebodde i fire formative år. Blodbadet i Paris var ikke bare rettet mot borgerne, men også mot den franske idéen - fornuften, og Opplysningstidens revolusjonære idealer om frihet, likhet og brorskap.

Hva kan jeg vite - om terroren og de som står bak?

Ett eksempel: I skrivende stund oppholder franskmannen Maxime Hauchard seg i Syria. Han er en 23 år ung, hvit franskmann fra Le Bosc-Roger-en-Roumois, et lite tettsted i Normandie. Hauchard konverterte til islam da han var 17 år gammel, og radikaliserte seg selv via Internett. Der ble han kontaktet av IS. Sist høst dukket Hauchard, langhåret, med mørkt skjegg og kakiuniform, opp i en IS-video. I videoen deltar Hauchard i drapene på 18 fanger fra den syriske hæren og den amerikanske hjelpearbeideren Peter Kassig (The Guardian, 17.11.2014). Han ønsker å dø som martyr. Hauchard er én av omtrent fire tusen europeere som frivillig har reist til Syria og Irak for å støtte IS-tyrannene. Hvorfor dro han? Hva var det nærmiljøet, hjemstedet og Frankrike ikke kunne tilby ham?

Den franske regionen han kommer fra, Normandie, er oppkalt etter de norrøne vikingene som bosatte seg der på begynnelsen av 900-tallet. Gange-Rolv, sønn av Ragnvald Mørejarl, ble den første hertugen av Normandie. Hans etterkommer, Vilhelm Erobreren, ble konge av England i 1066.  I Frankrike er det tabu å snakke om dette, men kanskje renner det noen dråper norrønt blod også i den utreiste IS-krigeren Hauchard, som nå kaller seg Abu Abdallah el-Faransi. Disse hypotetiske, norrøne genene sier ingenting om hvem han er, eller om hvorfor han gjør det han gjør - men de kan tjene som en påminnelse for oss, nordmenn, om at også våre forfedre en gang overrislet Europa og store deler av verden med unge menn. Vikingtidens Norge var preget av befolkningsvekst og ekspansjon. Både norrøne vikinger og normannere ferdes i områder som i dag domineres av IS. Om man forsøker å se det store bildet, blir det tydelig at uroen, migrasjonen og konfliktene den medfører, alltid har vært der. Dette handler ikke først og fremst om religionen islam. Den franske antropologen Alain Bertho skal ha sagt det slik: «Det er ikke islam som radikaliserer seg, men radikaliteten som islamiserer seg» (sitert av forfatteren Julien Suaudeau i Le Figaro, 25.11.2015).

Hva bør jeg gjøre - mot terroren og de som står bak?

Hittil har jeg ikke kommet lenger enn til denne trauste erkjennelsen: Hold frem. Stå over frykten. Fortsett som før. Vær den du er. Ha mot til å fortsatt være den du er. I praksis: Kle deg opp. Gå ut. Møt vennene dine og le sammen med dem. Gå på teater, på konsert og på restaurant - og ikke glem barturen etterpå. La gleden, tryggheten og den sosiale utfoldelsen skinne i gatene, uansett hvem du er eller hvor du bor. Å svinge seg i frihet får bli borgerens begrensede triumf. «Take off your high heels and let down your hair/ Paradise ain?t far from there,» for å si det med Bon Scott, AC/DCs avdøde vokalist og kvinnevenn. La det bli lys. La det bli lyd. Dans som om dette var din nest siste dag. La latteren runge blant monumentene det er så mange av i Europa. Også slik ivaretar man arven etter de som falt og kjempet for vår frihet.

Og hva kan vi så håpe på?

At vi lever og overlever i Europas land og byer, uten frykt. At det én dag blir en slutt på urolighetene i Midtøsten. At IS, og alt som ligner, blir utradert. At vi ser vår familie og våre venner igjen, uten å måtte være redde for deres sikkerhet. Noen av oss vil bli borte langs veien - og de andre vil gå videre. Med hodene hevet, fortsatt uten frykt.

Borgerplikten: Stå så støtt og trygt på hverdagens scene som vi klarer. Gjerne bredbeint, slik musikerne i Eagles of Death Metal kommer til å stå når de igjen spiller på det nyåpnede Bataclan i Paris.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook