SAMLENDE: Blix' salme er en av de store, samlende tekster i vår litteratur, skriver Hans Fredrik Dahl om fedrelandssalmen. Foto: Scanpix.
SAMLENDE: Blix' salme er en av de store, samlende tekster i vår litteratur, skriver Hans Fredrik Dahl om fedrelandssalmen. Foto: Scanpix.Vis mer

Over og ut for fedrelandssalmen

«No er det Norig atter dag». Men ikke lenger i NRK.

||| NRK vil ikke lenger innlede radioprogrammet med «Gud signe vårt dyre fedreland» hver søndag morgen kl 06.00. Fedrelandssalmen vil snart tone for siste gang, selv om ordene av Elias Blix og tonene av C.P.F.Weyse har brent seg inn i generasjoner av norske sinn. «Gud signe vårt dyre fedreland, og lat det som hagan bløma»! Kanalen P1, som hittil har tatt på seg denne høytidelige opptakt, skal befris for oppgaven heretter. Til pressen sier NRKs talsmann at man ikke lenger ønsker dette «offisielle preg» på radioprogrammet. Så det blir slutt med salmen fra høsten av.

Jeg kan forstå synspunktet. Fedrelandssang eller salme, det hviler noe offisielt over dette som ikke passer i vår moderne medietid. Å la radioprogrammet tone inn eller ut med «Ja, vi elsker» eller «Gud signe vårt dyre fedreland», var noe man gjorde den gang landets kringkasting ennå bar statens preg. I dagens multikanal-tid virker den slags fremmed.

At radioprogrammet helt siden 1920-tallet har brukt fedrelandssang og —salme som markering, kjennes jo ikke lenger som argument for å la det fortsette. Heller ikke at det var særlig naturlig for Norge etter 1945 å markere seg på denne måten. Kringkastingen innledet den gang programmet med «Ja, vi elsker» hver eneste dag. Nå ser vi annerledes på alt slikt. I dag får fedrelandske sanger holde som avslutning på kongens og statsminsterens nyttårstaler, altså én gang i året. Hver søndag som hittil blir for offisielt.

La oss likevel gjøre klart hva vi går glipp av. Blix' salme er en av de store, samlende tekster i vår litteratur, slående formulert og full av allusjoner til Bibel og historie, til lys og mørke, til fred og framgang for vår lille nasjon. Når den blir borte fra radioprogrammet, forsvinner en åre av norske idiomer som har spilt en større rolle enn vi kanskje tror.

Bjørnson gråt sine stride tårer da han hørte salmen framført ved byjubileet i Trondheim i 1897. Teksten appellerte blant annet ved sin dystre påminnelse om de fire undre år under danskene. «Vårt heimland i myrker lenge låg, men Gud, du i nåde til oss såg»! Tingmennene i 1905 var for sin del på nippet til å stemme i med denne sangen som avslutning på vedtaket den 7. juni om oppløsning av unionen med Sverige. Strofen «No er det i Norig atter dag» sto levende for alles sinn, og bare presidentens raske klubbe forhindret utbruddet av allsangen den gang. Det skulle ha gjort seg overfor utlandet, om parlamentet hadde avsluttet unionen med sang!

Og ikke var fedrelandssalmen egnet til følelsesmessige utbrudd alene. Også samfunnsteorier kunne sangen målbære. Halvdan Koht regnet denne strofen av Gud signe vårt dyre fedreland som det sanneste uttrykk for norske kassekampens sluttmål: «La folket som brøder saman bu»!

Man kan saktens spørre hva folk som Bjørnson og Koht, eller årstall som 1905, betyr i dag. Det er vel nettopp det som er poenget. Nasjonalfølelsen, takknemligheten, kjenslen av at folket har gjennomlevd trange tider men nå skuer ut over det lovede land, er døde tanker, deres talsmenn borte for alltid. Det er derfor fedrelandssalmen kjennes «offisiell», som et skall bare.

ELIAS BLIX: Skrev «Gud signe vårt dyre fedreland».
ELIAS BLIX: Skrev «Gud signe vårt dyre fedreland». Vis mer

Borte er også den grunnleggende kristne tradisjon som gjennomstrømmer teologen og salmedikterens Blix' verk. «Um seden enn gror på ymist lag», hvem tenker i dag hva disse ordene betyr? For 1800-tallets nordmenn ga de en opplagt allusjon til evangeliets ord om Jesu liknelse om såkornet, det som faller dels på steingrunn, dels på fruktbar jord. Eller ordene «lat det som hagen bløma» — hva for en hage er dette, om ikke Paradiset selv?

«Det opplagte bibelske grunnlaget for desse orda treng ikkje redusere opplevinga ... for den som syng salmen i friluft 17.mai med våronn og vårsol på alle kantar», sier Blix' biograf Anders Aschim. Nei, nettopp fordi den er mangetydig, gir fedrelandssalmen så rikt utbytte. At det bibelske spiller en hovedrolle, går likevel klart fram av Aschims egen biografi. Han daterer salmen til 1890, og gjør den til Blix' feiring av at Nytestamentet dette året var ferdigstilt i nynorsk utgave. I det moderne, sekulariserte Norge er dette tomme ord.

Så hvorfor gråte for at radioen slutter å sende denne salmen fast hver søndag morgen? Fordi dens fjerning markerer en forandring av samfunnet som vi nok kan finne uunngåelig, men som like fullt tvinger oss til å tenke.

Kristne symboler forsvinner, noen fordi de kjennes forargelige, andre fordi de minner om en statskirke vi ikke lenger har — i alle fall ikke som offisiell kirke som forpliktende for alle. Samfunnets pluralisme virker utvannende, naturlig nok. NRK sender ikke lenger fast, daglig andakt, og høymessen hver søndag som var så selvfølgelig før, blir nå oppspedd med innslag fra andre trossamfunn. Dette må være slik. Men noe går tapt, hvis vi ikke lenger kan leve med fortidas vaner og skikker.

Fedrelandssalmen hadde det særpreg at den virket som nynorsk motstykke til «Ja, vi elsker». De to viste sammen til det kløvde, norske språksamfunn, på en realistisk og talende måte. Alle kunne begge sanger, og de ble sunget på møter og stevner både i ungdomslag og forsvarsforeninger. Bjørnson og Blix nyttet dertil ulike metaforer i sin hyllest til landet. Bjørnsons sang er full av krig og kamp, mens Blix betonte fred som nordmenns vis. Kristen fred, må vi tro, men også venstrepolitikeren Blix' håp om internasjonal voldgift og pasifisme som det gjenfødte Norges vei.

Slik sett var de to fedrelandssangene komplimentære. Holder vi av den ene, burde vi ta oss råd til den andre også.

BJØRNSTJERNE BJØRNSON: Skrev «Ja, vi elsker».
BJØRNSTJERNE BJØRNSON: Skrev «Ja, vi elsker». Vis mer