Vilde 2
Vilde 2Vis mer

Over til den mørke siden.

Line Verndal er god som den besatte, men litt for enkle «Vilde».

TEATER: Dette burde bli interessant. Line Verndal, sertifisert nordisk sommerdrøm fra «Himmelblå», har gått over til den mørke siden. Verndal utstråler ofte en fjern vennlighet som gjør at hun kler roller som den distanserte drømmedamen i «Sangen om den røde rubin» og troféhustruen på og over sammenbruddets rand i «Limbo».

Intenst
I «Vilde», en monolog av Tale Næss som er utviklet i samarbeid med Verndal og regissør Terje Skonseng Nadeer, og som har turnert landet rundt før gårsdagens Oslo-premiere på Litteraturhuset, spiller Verndal den besatte tittelrollen. Gjennom monologens tre kvarter må hun variere innenfor et lite vindu og jobbe på en skala av forskjellige grader av intensitet. Det lykkes hun i.

Verndal bruker musklene i ansiktet iherdig og skaper en rekke innbitte uttrykk, og stemmen går fra det tilkjempet rolige til rasende rop. Det er ubehagelig på den riktige måten.

Usunt
«Vilde» er en slags psykologisk thriller. Vilde forteller om en mann, hun sitter i bilen sin utenfor huset hans og vurderer å gå inn, og mellom barndomsinner og observasjoner av nærmiljøet kommer små stikk av informasjon: Vi skjønner at mannen er Vildes bror, at de deler en brokete oppvekst, og at det definitivt er noe usunt over Vildes heftige søskenkjærlighet. Til sist smeller det.

Enkel
Næss' tekst følger en subtil treaktsstruktur og er upåklagelig bygget opp. Men spenningen er materiell: Nysgjerrigheten er mer knyttet til hva som vil skje rent konkret enn til hovedpersonen Vilde og hennes indre liv. Hun er for enkel å utrede til å bli noen minneverdig protagonist, drevet av umettelig kjærlighet og trangen til å bli behøvd som hun er.

De litterariserende grepene i teksten, gjentagelsene og de ufullstendige setningene, virker videre noe oppstyltet. Innenfor rammene av sine tilmålte tre kvarter er «Vilde» et velkomponert og fortettet lite drama. Men det gjør ikke varig inntrykk.