Overalt og ingensteds

Franz Ferdinand prøver å gjøre gamle ting på nye måter.

CD: Er fenomenet indierock en politisk radikal rengjøring av den kreative prosessen? Eller er de bebrillede, skjeggete folka som hører på det lite-ikke-dumme-i-huet hvis de tror at dette usedvanlig uklare sjangerbegrepet er noe mer enn et markedsføringsstikkord? Flere av landets største avisredaksjoer mener denne overraskende uinteressante debatten er av allmenn interesse, og det er faktisk i stor grad Franz Ferdinands skyld. Mer nøyaktig er det på grunn av deres andre singel, «Take Me Out», som i 2004 avsluttet det The Strokes startet i 2001 og sementerte indie som gangbart fyll for avisspalter, så vel som VG-lista, en gang for alle.

Kopierte seg selv

Franz Ferdinand har aldri vært i nærheten av å være et politisk band. Debutskiva var harmløs moro, pur dansbar poprock, andreskiva kom bare halvannet år senere og var mer av det samme, komplett med en singel de nærmest kunne blitt saksøkt for, hadde det ikke vært for at låta de kopierte var sin egen monsterhit fra fjoråret. Og så ble det stille.

Forutsigbart

Nå, etter knappe fire år, prøver Franz Ferdinand å gi fansen mer av det samme uten å gi folk flest mer av det samme, og resultatet er forutsigbart rotete. Grunnstammen av danserock blir plata igjennom rykket og nappet i all verdens retninger, uten at noen av retningene tør å bli stort mer enn unødvendige omveier til popen.

Uinspirert

Den mye omtalte afrobeat-smaken er begrenset til én ganske svak låt, den økte synthbruken er ikke så fryktelig økt likevel, og selv om sjuminutterseposet «Lucid Dreams» faktisk som lovet koker ned til ren techno, er ikke acid house en sjanger våre stadig mindre kjære skotter behersker spesielt godt. Selv den obligatoriske allsangkaukeren «No You Girls» høres mest av alt ut som et uinspirert bestillingsverk.

Gamle fans anbefales heller en av de mange Franz Ferdinand-kopistbandene der ute.