TERNINGKAST FIRE: Simon Stones «Vildanden» ligger langt unna klaustrofobien man gjerne forbinder med filmatiserte skuespill, skriver Dagbladets anmelder.
TERNINGKAST FIRE: Simon Stones «Vildanden» ligger langt unna klaustrofobien man gjerne forbinder med filmatiserte skuespill, skriver Dagbladets anmelder.Vis mer

Anmeldelse: «Vildanden»

Overambisiøs australsk Ibsen-adaptasjon

På sitt beste er «Vildanden» cinematisk nok til at man nesten ser gjennom fingrene med Henrik Ibsens overtydelige metaforer. 

FILM: I en scene i Simon Stones filmatisering av Henrik Ibsens «Vildanden» bobler Hedvigs frustrasjon over litteraturoppgaven hun holder på med over. «Det er i praksis min jobb å finne opp grunner til at læreren min likte den for førti år siden», sier hun med henvisning til boka hun skriver om, og oppsummerer med det teaterets særegne forhold til tekst og kanon. Teateret slik vi kjenner det bygger tross alt på å gjenta, gjenoppdage og gjenopplive de samme stykkene igjen og igjen og igjen, og har dermed et helt annet forhold til originalitet og forutsigbarhet enn hva som er vanlig i filmens verden.

Vildanden

4 1 6

Drama

Regi:

Simon Stone

Skuespillere:

Geoffrey Rush, Sam Neill, Odessa Young, Ewen Leslie m.fl.

Premieredato:

2. desember 2016

Aldersgrense:

12 år

Orginaltittel:

The Daughter

«Livsløgn Down Under.»
Se alle anmeldelser

Variasjon over et tema
Nå kan man selvfølgelig hevde at Hollywood i løpet av de senere år har beveget seg inn i dette samme terrenget, med sine endeløse nyinnspillinger av alt som på et eller annet tidspunkt har tjent en slump med penger. Like fullt kan det i møte med filmer basert på kanoniserte skuespill ofte virke som om filmens og teaterets forhold til manus er uforenlige. For der det på teaterscenen er meninga at publikum skal være fullt klar over at de har sett stykket før, og de større eller mindre variasjonene i behandlingen er en av hovedattraksjonene, vinner de fleste filmer på en regi og en tilrettelegging som gjør det mulig å glemme akkurat dette.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Mange av filmhistoriens mest vellykkede skuespillfilmatiseringene har det til felles at det faktum at filmen er basert på et teaterstykke er en tilleggsopplysning – typ «Visste du at Akira Kurasawas «Blodets trone» er basert på «Macbeth»?» – snarere enn oppe i dagen slik tilfellet er med Stones «Vildanden». Det frustrerende med «The Daughter», som filmen heter på originalspråket, er nemlig at den hele veien står på nippet til å unnslippe stykkets gravitasjonsfelt, og først makter å bryte ut av det når melodramaet slår inn for fullt i sluttminuttene.

Oppgaveløsing
Stone har forflyttet Ibsens stykke til en australsk småby, hvor Werle har blitt til Neilson, Ekdal til Finch, Hjalmar til Oliver og Gregers til Christian, mens Hedvig altså har forblitt Hedvig. Med unntak av Paul Schneider i rollen som Christian, som tilfører hver scene han er med i en eim av middelmådig amerikansk tv-drama, gjør skuespillerne en god jobb med materialet de har fått utdelt. Og selv om veteranene Sam Neill og Geoffrey Rush troner øverst på plakaten, er det det den relativt ukjente Ewen Leslie som stjeler oppmerksomheten i rollen som den omtenksomme og sympatiske Oliver.

Stone og fotograf Andrew Commis har gjort en god jobb med å skape en sanselig opplevelse av natur og landskaper som motvirker det innestengte og klaustrofobiske preget man forbinder med filmatisert teater. «Vildanden» er i det hele tatt på mange måter en imponerende Ibsen-filmatisering, men som film svekkes den av at den forsøker å overholde for mange forpliktelser på én gang. Stone vil nemlig lage en film som er en del av teaterets Ibsen-tradisjon samtidig som den fungerer som et moderne spillefilmdrama. Han lykkes med det første, og i enkelte scener er «Vildanden» også en god film, men alt i alt er det vanskelig å unnslippe følelsen av å se noen gjøre et veldig godt forsøk på å løse en veldig utakknemlig oppgave.

Undervisningsverktøy
I årene som har gått siden Ibsen skrev sitt stykke om livsløgner og patriarkalske samfunnsnevroser i 1884, har manusforfattere kopiert, raffinert og videreutviklet hans virkemidler. Og når man i 2016 forholder seg såpass trofast til det dramatiske forelegget i spillefilmsammenheng som det Stone gjør her, framstår metaforbruken som mer enn en smule uelegant.

Disse innvendingene gjelder imidlertid kun hvis man betrakter «Vildanden» som en ordinær kinofilm. Ser man den snarere som et undervisningsverktøy, er det all grunn til å ønske Stones filmatisering velkommen som en visuelt tiltalende og tidvis medrivende pustepause for skoleelever som skal tvangseksponeres for vår største dramatiker.