Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Overbevisende dialoger

En stor og viktig roman om religionens fremmedgjøringsevne.

BOK: Anne Oterholm har skrevet en meget sterk roman om religionenes destruktive evne til å frata enkeltmennesker selvstendig dømmekraft.

Hun er en mester i å skape tette, overbevisende dialoger, og det er formen som driver romanen «Sannheten» framover.

Oterholm (født 1964) har skrevet mange romaner siden hun debuterte i 1995, men fortjener enda mer oppmerksomhet og flere lesere enn hun har fått.

Denne siste boka blir beskrevet som tredje bind i en «hemmelig trilogi», der de to forrige bøkene «Tilfeldigvis begjær» (2001) og «Etter kaffen» (2002) også inngår. Det er selvstendige romaner, men med et felles «program»: «Å vise menneskers ubevisste strategier for å oppheve det individuelle og på den måten fjerne ensomheten og dødsangsten.»

Men hovedpersonen i «Sannheten», Mats Sjølie, forblir ensom. Han er en umoden ung mann i tjueåra som er breddfull av kult og slangpreget ungdomsspråk - og det stikk motsatte: høystemte og pompøse religiøse formuleringer. Han har plutselig har fått det for seg at han er kristen, og tilbringer noen uker i franske Saint-Malo, like ved Mont St. Michel.

Tro og respekt

Hans ufordøyde besvergelser av bibelsitater tar mye plass i fortellinga, og gir ham trekk som viser at hans realitetsorientering er svekket.

Han anklager sin nære familie for ikke å respektere ham og hans nye valg og tro, men han er ikke i stand til å vise dem noen forståelse og respekt. Han anser seg som en person som har tort å utfordre seg selv, men er lite åpen for å bli utfordret selv.

Det samme skjer med andre folk han møter på sin tenkeferie i Frankrike: Han har problemer med å kommunisere, vansker med å nå fram og å bli nådd fram til. Det inntrer en avstand og kløft. Han misliker at menneskene rundt ham forsøker å definere andre, men er det noe han gjør selv, er det nettopp det. Man kan ane trekk av en eksistensiell autisme og gryende menneskeforakt.

Men ingenting av dette staves ut hos den utsøkte forfatteren Anne Oterholm, ingen store ord og utenpåklistrede beskrivelser.

I stedet får leseren en svært fin romantekst på bare 192 sider der alt formidles tekstlig tett og eksistensielt intenst i medrivende, lange samtaler der alt skjer.

Og det som skjer er ikke hyggelig. Mats' nyvakte religiøse interesse kan virke intens og ekte, men forblir en ufordøyd rekke med ytre påstander. For allerede fra tidlig i boka aner man at den identitetssøkende Mats' ønske om å gi seg hen og gå opp i noe høyere, ikke bunner noe dypere enn hans narsissisme og ønske om å finne ei jente for ei natt eller en ny kjæreste etter at han er blitt singel.

Dette blir tydelig når han møter den jevnaldrende Sonja som tilhører en New Age-aktig, heksetilbedende sekt. Hun er som inkarnasjonen av den mennesketypen som sosiologen Pål Veiden nylig har kalt «Den Alternative». Sammen skal de dele «The Great Rite», og det ender med en kriminell handling. Jeg leser «Sannheten» som en svært overbevisende beretning om den avstand som religion, utøvd og tenkt snevert og ekskluderende, kan skape mellom mennesker. Mats uttrykker det slik etter å ha slått opp med en kjæreste: «Det er vanskelig når den ene finner en tro, og den andre ikke gjør det. Avstanden blir enorm.»

Skape avstand

Ikke bare dialogsekvensene han inngår i, men også de lange monologene hans, er skremmende i sin realisme.

Med største stilistiske sikkerhet og strengeste konsekvens får Anne Oterholm sin virkelighet konstruert av overflater med betydelig dybde, til å bevege seg. Det er detaljert og hyperrealistisk, men uten noen overflødige virkemidler. Og det blir det virkelig betydningsfull litteratur av.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media