Overbevisende fra Renberg

En engasjerende og overbevisende, men ikke særlig dyp roman om det å være ung på 90-tallet.

Med «Mannen som elsket Yngve» har Tore Renberg tatt mål av seg til å skrive sin generasjons roman om hvordan det var å være ung i ei turbulent tid. Parallellene til Lars Saabye Christensens «Beatles» er åpenbare, framfor alt hva angår bruken av de respektive perioders rockemusikk.

For hovedpersonene i Renbergs roman handler det også om en dyp fascinasjon for alternativ musikk - som de markerer sin annerledeshet ved å like. Hovedpersonen er til og med vokalist i et rockeband, og høyde- og vendepunktet i romanen er bandets fatale konsertopptreden. Hva som skjer under og umiddelbart etter konserten, skal jeg ikke røpe her. Til romanens kvaliteter hører uthalingsteknikken med hensyn til avsløringen av hvordan det går til slutt, og hvordan ting faktisk henger sammen.


Gir nerve

Året er 1990. Romanens jeg- og hovedperson, Jarle Klepp, er 17 år og går i annenklasse på videregående skole i Stavanger. Både alder og geografi stemmer med forfatteren, og det er ingen grunn til å tro annet enn at Renberg har trukket på sine egne ungdomserfaringer - uten at det dermed trenger å være selvbiografisk.

Men nærheten bidrar til å gi romanen både intensitet og autentisitet. På fortellernivå tematiseres tida rundt 1990 som ei svunnen tid. Fortelleren er en klokere og modnere mann enn den usikre og bråkjekke gutten som det fortelles om. Gjennom mesteparten av romanen oppheves imidlertid denne episke avstanden, og vi rykkes tilbake til den tida det hele foregår.


Klassens rebeller

Foruten Jarle står kameraten Helge og kjæresten Katrine sentralt i handlingen. Gutta hører til klassens rebeller, med avansert musikksmak og radikale politiske holdninger. En dag dukker en ny gutt opp i klassen. Han er fra Haugesund og likner en straiting, men samtidig er det noe gåtefullt ved hans vesen og atferd. Det går ikke bedre til enn at Jarle forelsker seg dypt og inderlig i ham. I teksten postuleres det at det ikke har noe med homoseksualitet i egentlig forstand å gjøre, men samtidig skildres forelskelsen ikke bare som en platonisk affære, men også som en dragning med sterke sanselige komponenter. Forelskelsen likner et postulat, men samtidig er det den som gir nerve til romanen og skaper en spenning med hensyn til hva det hele går ut på.

Et viktig bimotiv i romanen er Jarles forhold til mora, som han bor sammen med, og til faren, som han besøker i helgene. Renberg har tidligere vist at han kan skildre barn- foreldre-relasjoner på en overbevisende måte, og det demonstrerer han på nytt her. I det hele tatt er «Mannen som elsket Yngve» en engasjerende roman - uten at den er særlig dyp, verken i det psykologiske eller det samfunnsmessige.

For folk som var unge omkring 1990, har Renbergs roman stoff i seg til å gi en riktig nostalgitripp. Men selv om vi delvis hadde andre guder og hørte på en annen musikk, kan vi gammelgutta også kjenne oss godt igjen. Renberg har skrevet mer utfordrende romaner. Her beveger han seg mer på den slagne landevei. Til gjengjeld kan han regne med å få flere lesere. Romanen er hovedbok i Bokklubben. Det er lett å forstå. «Mannen som elsket Yngve» er ei typisk bokklubbok - og for sikkerhets skyld, det er ikke ment i nedsettende forstand.