Overbevisende iskaldt

Stramt manus og glitrende skuespillere hever dette forfatterportrettet til klassikerdivisjonen.

FILM: Mot slutten av «Capote» finnes en scene som ikke er autentisk. Truman Capote har vært vitne til hengningen av de to morderne han har intervjuet på dødscella i et halvt tiår. Han ringer til sin venninne, Harper Lee, og gråter i telefonen: «Alt som var mulig ble gjort for å redde dem.» Men, påpeker Harper Lee: «Sannheten er at du ønsket ikke å redde dem.» Denne telefonsamtalen forløp ikke slik i Truman Capotes virkelige liv, men den inneholder essensen i hans moralske dilemma og er regissør Bennett Millers fokus i filmen om ham. «Capote» er bygget på Gerald Clarkes omfattende biografi fra 1988, men konsentrerer seg om den seksårsperioden i forfatterens liv da han jobbet med det som skulle bli den mesterlige og nyskapende dokumentarromanen «In Cold Blood» som utkom i 1966.

Forvandlingskunst

Innledningsvis i filmen er Truman Capote allerede stjerne på New Yorks litterære firmament. Oscar-nominerte Philip Seymour Hoffman briljerer som det utstuderte, rampete og sære sjarmtrollet. Han snakker med ettertrykk, med pipende barnestemme og avansert ordforråd. Bekledningen er skreddersydd, skjerfene flagrer elegant og håndbevegelsene poengterer skikkelsens intense selvkontroll - og altoppslukende selvopptatthet.

Capote med hud og hår

Hoffmans Capote er et mesterstykke i forvandlingskunst. Riktignok har skuespilleren slanket seg flerfoldige kilo og studert gamle TV- og lydklipp av originalen, men han har liksom tatt bolig i Capote-figuren og blitt ham med hud og hår. Han faller aldri for fristelsen å gjøre et stereotypinummer av Capotes homofile utstråling, tvert imot skaper han en original person med en følelsesdybde man tror på.Capote har allerede oppnådd ære og berømmelse for sin skarpe penn etter utgivelsen av «Breakfast at Tiffany\'s», når han i 1959 kommer over en nyhetsnotis i The New York Times. Mor, far og to barn i Clutter-familien i småbyen Holcomb, Kansas, er funnet myrdet på gården, og politiet har begynt jakten på de ukjente drapsmennene. Capote, som på dette tidspunktet har ambisjoner om å skrive «den store amerikanske romanen», ser potensialet i historien. Han ringer redaktøren av magasinet New Yorker, forteller om sine planer og får klarsignal. Med seg på reisen har han sin barndomsvenninne Nelle Harper Lee (Catherine Keener), som selv skal få Pulitzer-prisen for romanen «Drep ikke en sangfugl» om kort tid. Hun er hans assistent.Mye av filmen handler om Capotes ambivalente forhold til den ene av morderne, Perry Smith (Clifton Collins Jr.). Capote er hyppig gjest på dødscella hos ham og hans medskyldige, Dick Hickock (Mark Pellegrino), men det er Smith som volder ham størst følelsesmessig besvær.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Kanskje forelsker seg

De er som forvrengte speilbilder av hverandre, små guttemenn som tilsynelatende identifiserer seg med hverandre og kanskje forelsker seg i hverandre? Denne vagheten rundt forholdet mellom forfatter og intervjuobjekt er smart utlagt i filmen, takket være manusforfatter Dan Futtermans bevisste bearbeidelse av det biografiske materialet.Filmen stresser det vanskelige poenget at forfatteren har oppnådd en følelsesmessig fortrolighet hos sine objekter, men han «trenger» at de henrettes før han kan fullføre sitt kunstverk.

Capotes grusomhet

Det mer enn antydes at boktittelen «In Cold Blood» ikke bare henspiller på mordernes grusomhet i selve drapsakten, men også på Capotes egen grusomhet overfor sine fortrolige kilder - overfor det menneskelige råmaterialet som ble brukt for å skape tidenes suksessbok. Det etiske dilemmaet blir aldri skjematisk, det blir tvert om aksentuert av skuespillerprestasjoner som virkelig overbeviser.