Overdådig bløff

«American Hustle» er sexy, festglad og morsom, men også overspilt og utflytende.

FILM: David O. Russell fikk en ny vår som filmskaper med «The Fighter». Han fulgte opp med «Silver Linings Playbook», som druknet i priser og nominasjoner av gjeveste slag. Russell er en Hollywood-suksess mot strømmen og etter mitt hjerte: Lave budsjett, høy kvalitet og suksess hos publikum.

«American Hustle» er ikke like god som de to ovennevnte. Den gir mye å glede seg over og jeg forlater salen i godt humør, men helstøpt er den ikke. Russell lager rotete filmer om rotete mennesker og resultatet er ofte en sann fest: kunst født av kaos. Men skuespillere i fri dressur og et manus utformet av en hemningsløs konditor, kan ha sine ulemper.

Ganske sann
Filmen er i utgangspunktet basert på virkelige hendelser, den såkalte «Abscam»-operasjonen, der FBI, ved hjelp av en dyktig svindler og en falsk sjeik fikk dømt blant andre seks kongressrepresentanter og en senator til fengsel for å ha mottatt bestikkelser. «Some of this actually happened», får vi vite før filmen begynner. Det er ikke overraskende at produsentene først ønsket seg Ben Affleck som regissør - de ville ha en «Argo» fra New Jersey.

David O. Russells hovedanliggende er ikke den politiske virkeligheten, han har ikke laget «Alle presidentens menn», men en karakterdrevet dramakomedie om et par bondefangere som blir tvunget til å hjelpe FBI.

Bale i storform
Den mest interessante rollefiguren er Christian Bales Irving Rosenfeld. Ikke fordi han la på seg 25 kilo for rollen, men fordi Rosenfeld er sårbar og kjenner sine begrensninger. Filmen åpner med en hverdagslig bløff, der den forfengelige, bleikfeite, pilleknaskende Rosenfeld anlegger en helt vanvittig tupé.

Amy Adams er også god som hans «partner in crime», mens både Bradley Cooper og Jennifer Lawrence overspiller. Lawrence er Rosenfelds kone, en uvøren type som bruker mye energi på å gi andre dårlig samvittighet. «She was the Picasso of passiv-aggressive karate,» sier Irving, men rollefiguren er mer en påstand enn kjøtt og blod.

Jeg har sett bedre filmer om korrupsjon, særlig av typen som varer i 138 minutter, men klærne, håret, bløffmakeriet og ikke minst musikken gjør at det er moro, lell.