Overdådig verdenslitteratur

Gyldendals klassikerserie presenterer i høst tre bøker oversatt av tre gjendiktere som gir grunnteksten den fylde og språklige rikdom den fortjener.

De som frydet seg over fjorårets satiriske og veldreide «Den gule sofaen», kan i år se fram til et enda rikere og frodigere diktverk, den makeløse og morsomme «Familien Maia». MADAM DE LA FAYETTE

«Prinsessen av Cléves»

Oversatt fra fransk av Anne-Lisa Amadou DANTE ALIGHIERI

«Den guddommelege komedie»

Oversatt fra italiensk av Magnus UllelandGyldendalTre litterære blomster i en klassisk bukett fra Gyldendal.

Pappaguttens søte liv

Dette regnes ikke bare som den portugisiske romanmesteren Egas fremste verk, men også som et av de sentrale verk i europeisk romankunst.

For leseren framtrer den dessuten som underholdende, artistisk, fargerik og dessuten nesten sladreaktig avslørende i sine overdådige beskrivelser av det søte liv til bortskjemte pappagutter i det mondene Lisboa i de siste tiår av det forrige århundre. De har en slags utdannelse, bevare meg vel, hovedpersonen, Carlos, er til og med lege, og har åpnet et legekontor på selve Rossio. Han har også innredet et laboratorium for å gjøre store oppdagelser innen legevitenskapen.

Men alt dette er skuebrød. Han og hans kompiser tilbringer for det meste dagene med lunsjer, middager, i teatret, i operaen og ved spillebordet, og deres hovedbeskjeftigelse er å kurtisere, beleire, tilbe og til slutt forføre de vakre fruene til veletablerte rikmenn i det lisboiske bursjoasi.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Eller bli forført av en eller annen kokotte som utgir seg for noe annet enn det hun er.

Bestevennen til Carlos, Ega, leder an, han er dandyen par excellence, men i egne og venners øyne en stor dikter på høyde med Baudelaire.

Som tittelen forteller, er dette også en familieroman. Den gamle ærverdige adelsfamilien består nå bare av to mannlige medlemmer, farfaren Afonso og sønnesønnen, den unge legen Carlos, som begge bor i et av de mest fornemme strøkene i Lisboa.

Men bak fasaden lurer oppløsningen. Og den er godt forberedt gjennom forhistorien.

I blodet

Far til Carlos, den bortskjemte Pedro, falt i sin ungdom for en blendende vakker datter av en tvilsom forretningsmann, ble forstøtt av sin far Afonso, men giftet seg likevel med «slavehandlersken», fikk sønnen Carlos og datteren Maria med henne, og dyrket henne inntil hun en dag plutselig rømte fra ham, totalt forført av en italiensk Don Juan. I skammens time overlater Pedro sønnen til sin far og skyter seg for pannen. Farfaren dysser det hele ned, men så, etter at Carlos har viklet seg inn i et umulig ekteskap, dukker med ett søsteren opp, og dermed består huset Maia av tre personer som alle kommer til holde svært av hverandre.

Men oppløsningen og dekadansen lar seg ikke stanse. Falskheten, bedragene og forstillelsene er gått familien i blodet. Den ene skandalen avslører den andre. Den eneste lidenskapen disse degenererte romantikerne kan føle - er den hete lyst de kjenner for hverandre. Selvbetraktningen og selvdyrkelsen har nådd et høydepunkt.

Familiens fall blir imidlertid en svanesang over en hel generasjon, kanskje også over vår?

Kjærlighetens natur

En analyse av kjærlighetens natur utvikles også i «Prinsessen av Cléves», en historisk roman fra Henrik IIs tid, der de to elskende ved hoffet ikke kan få hverandre, selv da den eneste hindringen er fjernet ved at ektemannen til prinsessen dør av sjalusi. Men prinsessens motstand mot å åpne seg for kjærligheten blir bare større etter at det er blitt mulig å oppnå den. Kanskje frykter hun sin elskedes ustadighet, kanskje frykter hun kjærlighetens død.

Ifølge chevalerske spilleregler kan jo bare pasjonen opprettholdes når de elskende ikke kan få hverandre. Jo større hindringer, desto større glød.

Så enkelt er det likevel ikke. Det kan like gjerne være at den selvdisiplineringen som begge hovedpersonene har underlagt seg, fortsetter å virke selv etter at tvangen er unødvendig. Følgene av overstadig selvtukt kjennes fra mange kristne bevegelser. Romanen er for øvrig Madame la Fayettes hovedverk, en fortettet, strengt logisk oppbygd, psykologisk fortelling og et viktig og fornyende verk i 1600-tallets litteratur.

Majestetisk bragd

Den siste blomsten i Gyldendals klassiske bukett er fullendelsen av Magnus Ullelands teksttolkning av Dantes «Den guddommelege komedie». De tre delene av komedien er tidligere gitt ut enkeltvis. Nå foreligger de samlet, og Ulleland har skrevet et nytt interessant etterord der han drøfter flere problemer forbundet med det å oversette Dante. Han gir i alle fall en overbevisende begrunnelse for at hans ofte arkaiske, men frodige og varierte, nynorske versjon, med dialektinnslag og ulike stilnivåer, lyder som Dante. Kommentarene er korte og presise og yter god hjelp under lesningen.

Det står et middelaldersk rått gufs av gjendiktningen, og Ullelands kraftfulle språk risper i sjela og gjør utvilsomt motstand. Men uten motstand skal man ikke lese Dante.