TIL NORGE: Bob Dylan er på vei til Norge (Oslo Spektrum tirsdag 4. april). Du kan varme opp med trippelalbumet «Triplicate» med flere sanger fra den amerikanske sangboka. Foto: NTB Scanpix
 TIL NORGE: Bob Dylan er på vei til Norge (Oslo Spektrum tirsdag 4. april). Du kan varme opp med trippelalbumet «Triplicate» med flere sanger fra den amerikanske sangboka. Foto: NTB ScanpixVis mer

Anmeldelse: Bob Dylan - «Triplicate»

Overdose Årgangs-Dylan

30 nye fra den amerikanske sangboka. Bob Dylan blir aldri lei av dem, men vi har vel fått nok nå. 

ALBUM: Bob Dylan (75) har solgt 125 millioner album og er blitt overøst med priser, seinest selveste Nobelprisen i litteratur - uten at han ser ut til å bry seg nevneverdig med det. Det er slett ikke så rart at han er for mett til å skrive nye låter. Men enda flere coverlåter fra den store sangboka, faktisk hele 30, er en solid overdose. Hvorfor gidder du, Bob?

Livsoppgave

Med «Triplicate», Dylans 38. studioalbum og det første triple, i hvert fall offisielt, fortsetter han det som er blitt en slags livsoppgave på tampen av karrieren, å spille inn klassiske amerikanske sanger og evergreens på nytt.

Triplicate

Bob Dylan

3 1 6
Plateselskap:

Sony Music

«Fine ting, men det er nok evergreens nå. »
Se alle anmeldelser

Det begynte med «Shadows In The Night» i 2015, fortsatte med «Fallen Angels» i fjor - og her kommer forsyne meg hele 30 låter over tre plater. Produsert av ham sjøl, eller Jack Frost som han kaller seg

Men altså, har vi fått nok nå?

Ikke Sinatra

Mens de to første croonerplatene hentet låtene fra Frank Sinatras repertoar, er det denne gang noe mer variasjon i låtvalget. Men - ikke mer enn at Sinatra har vært innom de fleste her også.

Tre deler

Albumet er delt opp i tre like store deler, alle 32 minutter lange (!), uten at det er lett å merke forskjell på dem.

Artikkelen fortsetter under annonsen

«'Til The Sun Goes Down» er tittelen på første etappe. Han begynner riktignok litt nonchalant i «I Guess I'll Have To Change My Plans», men setter en god standard allerede med låt nummer to, en lysende versjon av Sinatra-klassikeren «September Of My Years» (James Van Heusen / Sammy Cahn). Her snakker vi frasering av klasse!

«Once Upon A Time» kler også Dylan glimrende, som den kledde mer «erfarne» croonere som har gjort den, blant andre Sinatra og Tony Bennett.

«Stormy Weather» har kanskje allerede fått sine ultimate tolkninger, men Dylans noe tunge vri er slett ikke borte - godt hjulpet av et nytt arrangement med blåsere som sentrale stemningsskapere.

Filmsviske

Med «Braggin'», som åpner del to, kalt «Devil Dolls», øker tempoet. Men det varer ikke lenge, for med svisken «As Time Goes By» fra filmklassikeren «Casablanca» bærer det rett tilbake i det dvelende stemningsleiet. Men det er fint, da!

Der ligger også Irving Berlins «How Deep Is The Ocean» og «P.S. I Love You» (Mercer/Jenkins) i nydelige versjoner.

Slik fortsetter det gjennom del to, mens han igjen øker tempoet når «Day In, Day Out» innleder del tre, kalt «Comin' Home Late». Og så er det tilbake til balladene igjen. Og det er klart, med «Sentimental Journey» på repertoaret er det ikke til å unngå at tempoet holdes nede.

Willie Nelson

Med «Stardust» går Dylan Willie Nelson i næringa, sjøl om hans versjon fortsatt er den ultimate.

Nelson gjorde den øvelsen Dylan har gjort de siste åra allerede i 1978, da plateselskapet hans noe motstrebende ga ut albumet «Stardust». Det er en av hans mest solgte utgivelser. Siden har andre fulgt opp, blant andre Rod Stewart og nevnte Willie i seinere utgaver.

Låtskriveren

Dylan leverer helt ok versjoner av disse klassiske sangene, men - med enkelte unntak - uten å legge alt for mye i tolkningene. Dessuten er det ikke til å unngå at den ene sangen likner på den neste.

Tydeligst blir det på cd nummer tre, der han går på tomgang. Det virker som han er gått lei. Arrangementene blir veldig like, med unntak av en elgitar her og en kontrabass der. Når vi ikke kjenner så mange av sangene fra før, faller det poenget også. Vi har ingen tolkning å sammenlikne med.

Jeg kan derfor ikke fri meg fra å savne låtskriveren Dylan oppi dette, han som briljerte med nye låter på album som den tjue år gamle moderne klassikeren «Time Out Of Mind», glimrende «Love And Theft», (2001) og «Modern Times» (2006), halvgode «Together Through Life» (2009) og «Tempest» (2012).

Oslo Spektrum

Men nå er brønnen tilsynelatende tom, og Dylan nøyer seg med å tolke andre. Det var morsomt en stund, men nå som nyhetens interesse er over er det vel egentlig nok. Det når et metningspunkt, uansett hvor samvittighetsfullt det er gjort.

Det blir derfor interessant å høre hva han vil servere sitt trofaste publikum i Oslo Spektrum førstkommende tirsdag (4. april).

Da han gjorde tre konserter I Oslo Konserthus i oktober 2015 var det - noe overraskende, kanskje - standardlåtene fra Sinatra-katalogen, fra da ferske «Shadows In The Night», som fungerte aller best.