Overdose ømhet

15 år er gått siden verden gråt med Shirley MacLaine i «Tid for ømhet». Nå er det «Tid for mer ømhet», påstår kinematografene. For så vidt ingenting å krangle om.

Derimot er det en del å utsette på selve filmen, altså beretningen om Auroras (MacLaine) liv etter at datteren Emma i Debra Wingers skikkelse så hjerteskjærende døde i film én og etterlot seg tre barn. Daværende far (Jeff Daniels) glimrer her med sitt fravær, mens eldstegutt Tommy nå sitter bak lås og slå, Teddy stort sett bare er samboer og Melanie (Juliette Lewis) gjør opprør mot bestemorens utradisjonelle og noe kontrollerende omsorg.

Der originalen forente humor med tristesse i tiltalende, høyt Oscar-belønt blanding, fyller oppfølgeren tomrommet etter avdøde med dryppende sentimentalitet og halvhjertede forsøk på vittigheter. Sentimentalitet er en sportsgren amerikanerne kan.

Noen øyeblikk svulmer hjertet selv her hos den lett påvirkelige, men i det store og det hele ser vi tilårskomne naboer gå ut og inn hos hverandre, mens vi venter på framdriften og Jack Nicholson. Som astronaut Garrett Breedlove kommer han omsider tilbake på gjesteopptreden med sedvanlig glimt i øyet.

Aurora leter fortsatt etter kjærligheten, og både hun og regissøren gjør en kapitalfeil ved å innlate seg med psykoterapeuten Jerry (Bill Paxton), en slesk kar uten sans for yrkesetikk. Et lite troverdig forhold oppstår, hvorpå alt lunter i vei og ender der det må.