Overdose

Heftig tysk komponist i briljant framføring av Ensemble Modern.

Det er en primitiv kraft i musikken til den tyske komponisten Wolfgang Rihm som ikke slutter å fascinere, selv når ethvert måtehold går fløyten og komponisten selv går av skaftet. I går kveld kunne vi oppleve det igjen, i Lindemansalen på Norges musikkhøgskole med Ensemble Modern, et av tidas førende med sinfoniettabesetning. Wolfgang Rihm er snart femti år, og har vært toneangivende i ny tysk musikk nesten i halvparten av dem, fra han seilte inn i dødvannet etter den første etterkrigsmodernismen med Tendenzwende som fanemerke og ny vind i seilene.

Heftig

Vi kunne høre ekko fra den gang i det første av de to verkene som sto på programmet i går kveld, «Silence to be beaten», fra 1983. For slo løs gjorde han, i voldsomme utfall som kunne knuse ethvert sirlig forsøk på formoppbygging, beslektet med malerkollegene i det heftige maleri, som klinte til med bred pensel.

Kultur og barbari

Han er like utfarende nå, men på en grundigere, mer utarbeidet måte. Slik bredte hans «Jagden und Formen» seg i drøyt tre kvarter. De første tjue minuttene var det som han ristet instrumentariet til hele orkestret skranglet, før han i resten av verket samlet troppene i bølge etter bølge av de råeste klangutladninger. Det er raffinert nok skrevet i hver stemme, men er siktet inn mot slutteffekten, som er utmattende og overdøvende, som barbariets - foreløpige (?) - seier over kulturen.