LAG PÅ LAG:  «Nye reformer ender ofte opp med at det legges til lag på lag av nye elementer — som skaper nye samordningsbehov», skriver Rommetvedt. Foto: NTB Scanpix
LAG PÅ LAG: «Nye reformer ender ofte opp med at det legges til lag på lag av nye elementer — som skaper nye samordningsbehov», skriver Rommetvedt. Foto: NTB ScanpixVis mer

Overdreven tro på helsereformer

Samordningsproblemer er nok noe vi alltid vil måtte leve med i et moderne samfunn. Det gjelder ikke minst i et stort, komplekst og høyt spesialisert helsesystem.

Meninger

Spesialisering er nødvendig for å kunne levere de helse- og omsorgstjenestene vi forventer i et moderne samfunn, men samtidig skaper spesialiseringen også et stort behov for samordning og samhandling. Helsevesenet og helsepolitikken er preget av en svært høy grad av arbeidsdeling og spesialisering, både mellom ulike typer helseinstitusjoner og medisinsk-faglige spesialiteter, og mellom folkevalgte og administrative organer på kommunalt, regionalt og statlig nivå. Hvordan kan man samordne dette «helsekomplekset»?

Tradisjonelt har Danmark og Norge hatt nokså like helsesystemer, men etter tusenårsskiftet har danskene med sin strukturreform, og nordmennene med sine sykehus- og samhandlingsreformer, valgt forskjellige strukturelle grep for å møte de helsepolitiske utfordringene. I Danmark er tre folkevalgte nivåer - staten, regionene og kommunene - involvert i helsepolitikken, mens Norge har konsentrert ansvaret på to hender, statens og kommunenes.

Man skulle tro at de ulike strukturelle grepene som de to landene har tatt, ville få ganske forskjellige virkninger. Et omfattende forskningsprosjekt finansiert av Norges forskningsråd og utført ved IRIS i Stavanger, KORA/Universitetet i København og Høgskolen i Oslo og Akershus, viser imidlertid at det ikke er grunnlag for å si at det ene landet har valgt en bedre løsning enn det andre. Prosjektet (som i disse dager presenteres i boken «Hvordan har vi det i dag, da?» om dansk og norsk helsepolitikk) viser likevel at det er mye de to landene kan lære av hverandres erfaringer.

Artikkelen fortsetter under annonsen

FØLG DAGBLADET MENINGER PÅ TWITTER OG FACEBOOK

En statusrapport fra kommunene tyder på at virkningene ikke er blitt så forskjellige som man skulle tro. Samarbeidsrelasjonene og samordningen mellom kommuner og helseforetak ser ut til å fungere bedre enn man til tider kan få inntrykk av når man ser medienes oppslag om ulykksalige og dårlig håndterte enkelttilfeller. Det betyr ikke at alt er såre vel i de danske og norske helsesystemene. Det gjenstår fortsatt betydelige utfordringer i arbeidet med å samordne flernivå-styringen og samhandlingen i helsevesenet.

Det spørs imidlertid om store strukturelle reformer er veien å gå. Gjennom strukturelle grep kan man slå sammen enheter med behov for samordning. På den måten kan man viske ut noen delelinjer, men samtidig oppstår det gjerne nye skillelinjer mellom institusjoner og formelle og uformelle undergrupper. Resultatet kan fort bli at man flytter rundt på samordningsproblemene, snarere enn å løse dem. Dette kan være noe av årsaken til de pendelsvingningene man ofte ser i forbindelse med nye reformer.

De norske helsereformene er illustrerende i så måte. Først gjennomførte man en sentralisering gjennom statens overtakelse av sykehusene, for så - ti år senere - å gjennomføre en samhandlingsreform der en betydelig del av ansvaret ble desentralisert til kommunene. Og nå går regjeringen inn for å reversere en sentral del av samhandlingsreformen ved å fjerne den kommunale medfinansieringen av spesialisthelsetjenester.

Det går an å utvikle praktiske tiltak som bygger bro over organisatoriske skillelinjer, men det går neppe an å organisere seg vekk fra samordningsproblemene. Stadig nye reformer ender ofte opp med at det legges til lag på lag av nye elementer - som skaper nye samordningsbehov. Samordningsproblemer er nok noe vi alltid vil måtte leve med i et moderne samfunn. Det gjelder ikke minst i et stort, komplekst og høyt spesialisert helsesystem.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook