Overfladisk kvinnehat

Skal vi tro svensk krimlitteratur, er Sverige fylt til randen av menn som hater kvinner.

KRIMFORFATTER: Pascal Engman er tidligere journalist i Expressen. Foto: Anna-Lena Ahlström /Gyldendal
KRIMFORFATTER: Pascal Engman er tidligere journalist i Expressen. Foto: Anna-Lena Ahlström /Gyldendal Vis mer
Publisert

Har du hørt om incel-bevegelsen? Navnet er et akronym for «involuntary celibacy», ufrivillig sølibat. Det er en nettbasert subkultur som preges av kvinnehat, og personer assosiert med bevegelsen skal stå bak bortimot femti drap på kvinner.

På incel-foraene listes det opp tre muligheter for menn som har oppgitt håpet om en kvinne: Akseptere det, ta livet av seg, eller «go E.R.», altså gjøre som massemorderen Elliot Rodger, som drepte seks mennesker i California i 2014.

I «Rottekongen» møter vi et gjerningsmann som har funnet en fjerde og svært dramatisk alternativ.

Ny Vanessa Frank-krim

«Rottekongen» er Pascal Engmans andre bok i trilogien om etterforskeren Vanessa Frank. Hun er tøff, intelligent, rettferdig, følsom - og med et begredelig privatliv. Hennes lille datter døde som baby og hennes eksmann var notorisk utro.

Nå får hun en rystende sak i hendene. Den unge moren Emilie blir funnet brutalt drept. Alt tyder på morderen er barnets far, den psykopatiske kvinnemishandleren Karim. Men Vanessa mener det hele virker for opplagt. Hun får med seg sin makker fra første bok, Nicholas Paredes, en eks-militær drapsmaskin med et hjerte av gull og et stusslig privatliv. Parallelt møter vi den unge journalisten Rebecca. Hun blir utsatt for en bestialsk gruppevoldtekt, men våger ikke å varsle.

«Det er mesterlig», sier David Lagercrantz om den tidligere Express-journalisten Engman, og beskriver ham som Sveriges nye krim-wonderboy. Også Camilla Läckberg blurber opp Engman som en storstilt krimforfatter. Läckberg og Engman bruker begge manageren Christina Saliba, og «Rottekongen» er nok et eksempel på svensk krim som hypes opp av inhabile kjendiser, og da omvendt proposjonalt med kvaliteten. Det begynner å bli vel mange Stieg Larsson-aktige menn som hater kvinner, der svenske krimforfattere kappes om å lesse på med brutaliteter.

Overfladiske klisjeer

«Rottekongen» er helt grei tidtrøyte, men milevis fra et mesterverk. For det første er det så mange føringer til «Ildlandet» (2020) at du må ha lest første bok i trilogien for ikke å falle av lasset. Videre har det påståtte vidunderbarnet Engman en tendens til å overdrive sine karakterer.

På sitt vis er dette en psykologisk krim, der vi følger incel-mannen Tom. Han beskrives som et Frankenstein-aktig og illeluktende monster, skydd av alle. Legg til at han bor i en uhyggelig leilighet, full av rotter som han mater. Men portrettet er grovt og helt uten troverdighet, samtidig som Tom selv er utydelige og klisjeaktig.

Engman presenterer en rekke andre karakterer, også de bare overfladiske klisjeer; narkomane Eva som ble voldtatt av sin stefar som tolvåring. Unge Celine som har en far som denger henne gul og blå. Den kyniske tv-kjendisen Oscar Sjölander, som reddet seg ut av Metoo ved å ringe rundt og true de unge jentene han hadde trakassert.

I tillegg har Engman et språk som bare nesten treffer de mange bildene han prøver seg på: «Blodet pumpet ut av skallen og rant over gresset». «Papiravisen var umoderne og skadelig for det allerede hardt belastede klimaet, men jorden ville uunngåelig gå under».

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer