Overfladisk Wenders

Filmen ser moderne ut og har en slags atmosfære.

Det beste med «The Million Dollar Hotel» er U2s musikk og et tidsriktig fotoarbeid, som gir filmen en viss atmosfære.

Bakenfor fins ikke overvettes mye, og det er ikke første gang Wim Wenders blafrer trendriktig med et omriss av fascinerende bilder; en nesten mytisk framstilling av forrevne bylandskaper - når som helst kan en mager Levi\'s-modell slepe seg bortover - vi har samfunnets utkantindivider i ymse kategorier, mystiske og med åndfulle replikker. Det må da være dypt?

Filmen er basert på en manusidé av Bono, sikkert en ypperlig rocketekst. To timer på et forfallent hotell med fallerte personer under mordetterforskning av en halvgal FBI-agent (Mel Gibson), er en overdose av en konstruksjon, når poenget er uklart.

Wenders leverte sist strålende «Buena Vista Social Club». Han forholdt seg da til virkelige mennesker. Feilen med foreliggende verk er at han forholder seg til rariteter - om det nå er Peter Stormares John Lennon-kopi, Milla Jovovichs klisjé av en hore eller Gibsons frenetiske etterforsker. De er skall uten puls eller blod.

Det ville ikke vært Wenders om det var muntert, så derfor er det trist. Beklagelig nok får en formildende omstendighet, Jeremy Davies, svi mest.

HALV-GAL: </B>Mel Gibson som halv gal politietterforsker.
<B>TOM I L.A.:</B> På et forfallent hotell i Los Angeles er Milla Jovovich under mordetterforskning av Gibson.