Overflatisk filmsjanger

«Den er med sin form, sin styrke, sin hurtighet og sitt fryktelige våpen det absolutte rovdyr, det høyeste naturen kunne nå frem til i denne retning,» skriver Jens Bjørneboe om haifisker i sin siste roman, «Haiene» (1974), disse «herlige kropper i havet», som han uttrykker det. Og han legger til: «Haien har bare en eneste feil; den er alltid sulten.»

  • Nå er den her igjen - materialisert som et livsfarlig og intelligent (!), men ikke mindre hungrig vesen i (hai)finnen Renny Harlins film «Deep Blue Sea». Igjen er haien blitt Hollywood-stjerne. Den kjevesterke fisken har ikke vært mer (u)populær siden Steven Spielbergs ultimate bidrag til sjangeren, «Haisommer» (1975), bygd på Peter Benchleys roman. Filmen holdt rekord i innspilt fortjeneste inntil «Star Wars» dukket opp. Den fikk naturligvis noen tannløse oppfølgere, fra «Jaws 2» (1978) til «Jaws: The Revenge» (1987). Det eneste lyspunktet var 3D-effektene i «Jaws 3» (1983), ellers ble det hele mindre og mindre dyptloddende, og mer og mer glefsing for glefsingens skyld.
  • Filmhistorisk kom haiene relativt seint opp på lerretet. En av de første var «Killer Shark» (1950) om en gjeng haifiskere, mens haiene i «The Sharkfighters» (1956) spiste opp utstyret til USAs marine. La oss heller ikke glemme haiene som var så lumpne å gjøre et festmåltid av fangsten til stakkars Spencer Tracy i «Den gamle mannen og havet» (1958), dessuten hai-innslagene i enkelte av James Bond-filmene, særlig i «Thunderball» (1965). En kjent Bond-skurk fikk også navnet Jaws. Høyst forglemmelige er filmer som «Tiko and the Shark» (1965), «Shark! (aka Maneater)» (1969) og «Shark's Treasure» (1974). Det er heller ikke noen grunn til å tråle videomarkedet etter filmer som «Shark Kill» (1976), «Tintorera - Bloody Waters» (1977) eller «Mission of the Shark» (1991). Mer interessant er dokumentarfilmen «Blue Water, White Death» (1971), og i «Mako: The Jaws Of Death» (1976) er det haien som må beskyttes mot menneskene.
  • Og menneskene må som kjent beskyttes mot hverandre. I hvert fall i romanen «Haiene», som innledes med ordene: «- fra fødselen til døden jages haien av ett eneste, uslukkelig begjær, av hungeren.» Med andre ord: Den likner oss selv når vi er på vårt mest julebordsvulgære. Som Bjørneboe skriver i sin utredning om haier og mennesker: «Gud bevare våre sjeler.»