Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Overflatisk og klisjéfylt

Smått er ikke nødvendigvis godt.

BOK: Det har alltid vært en mytisk sannhet i forlagsverdenen at en rekke «mesterverk» glipper fra de store forlagene - noe de mindre forlagene antakelig håper å bøte på når de nå skyter opp som paddehatter. At småforlagene har sin misjon når det gjelder oversatt litteratur, er hevet over tvil (der er jo tross alt utvalget stort). Når det derimot gjelder norsk samtidslitteratur, har jeg ennå til gode å komme over en liten «perle». Snarere - og her er jeg kanskje litt slem - bærer bøkene preg av et visst amatørmessig hastverk, dårlig redigering og haltende språk. Eller så er de så lite gode at de, for forfatterens skyld, kanskje ikke burde vært utgitt.

Uprofesjonell

Når den kapitalsterke ferjerederen Kjell Høibraaten nå gir ut sin «store» Albania-roman på det lille forlaget Artemis, bærer den nettopp preg av en nokså uprofesjonell hjelp fra forlaget. Boka er en blanding av slektsroman, krim, og kjærlighetshistorie, der vi følger landets utvikling fra 1946 til 1997. Fra traumene etter krigen, gjennom kommunismens angiverstat til Balkan-krisa og mafiose tilstander etter Murens fall.

Den tidligere AKP-eren Høibraaten har de siste ti åra bodd i Albania, og sies å være blant landets mektigste menn. Derfor er det selsomt at «Brent» er så overflatisk som den er: Blottet for de refleksjonene en tidligere AKP-er burde ha gjort seg etter å ha hyllet det beinharde kommunistregimet i syttiårene.

Eller det litt problematiske i å være vellykket businessmann og omgangsvenn med statsministeren i et så gjennomkorrupt land (i «Brent» er italienerne og serberne skurkene).

Haltende

Snarere presterer Høibraaten en overflatisk og haltende roman med altfor mange personer involvert, en tynn intrige som ender i det rene blodbad, og en usannsynlig avslutning der «heltinnen» får tilgang til eventyrlige rikdommer. Dette pakket inn i et språk tettpakket av klisjeer og svulstigheter - og et utall kjærlighetspar som alle får hverandre til slutt. Boka har til all overflod såpass mange løse tråder at vi aner en oppfølger.

Heller ikke forlaget Wigestrands debutant, tekstforfatteren Jon O. Lorentzen, har lyktes helt. Han har skrevet en slags krim, der en lurvete stavangerhelt kommer over et helt usannsynlig plott som involverer narkotika. Etter hvert går intrigen over til å bli en slags surrealistisk reise i «the twilight sone», der antihelten både møter Fantomet og en forbrytersk Dostojevskij i ulike framtoninger. Blant annet som skuespilleren Mike.

Språklig er det driv over boka. Derfor er det synd at Lorentzen ikke er blitt holdt i ørene. For dette ender i det rene vås, der de mange ordspillene beveger seg på nivå med «Di snakke om Internett, men eg har i gronnen merr brug for hårnett».

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media