Overflod av historier

Selvfølgelig blir mordgåten fra nyttårsnatta år 1900 oppklart. Selvfølgelig er det Varg Veum som klarer brasene. Og selvfølgelig legges det siste kortet dagen før vi går inn i det nye årtusenet.

Les utdrag fra boka

Alt dette lå nærmest i kortene fra første stund. De som trodde de visste hvem gjerningsmannen var allerede i det første bindet, har fått atskillig å tenke på gjennom de to neste. Med jevne mellomrom har fortelleren vendt tilbake til drapet, og rekken av mistenkte er ikke blitt mindre. Dessuten har nye uoppklarte kriminalgåter kommet til. Når til sist alle kabaler går opp, er det med eleganse og uten fusk. Slik hang det altså sammen. Det burde vi jo ha skjønt, så logisk virker det.

Bergenskjenneren

På nytt viser altså krimforfatteren Staalesen at han behersker sitt metier. For denne svære trilogien om Bergen og det 20. århundret er jo en kriminalroman, selv om den sprenger alle sjangerens normale tidsgrenser. Når Veum blir satt på oppgaven, tvinges han til å opptre som slektsgransker og historieforsker, samle trådene og oppsummere hovedhandlingen i hele trilogien. Her opptrer han som stand-in for fortelleren, og det med bravur.

Men Staalesen har jo satt seg større mål. Trilogien er også en sosial krønike og en historisk utviklingsroman. Her favner den vidt foruten at den er elementært opplysende og underholdende. Forfatteren kjenner Bergen og omegn som sin egen bukselomme. Det gir skildringen et sterkt preg av autensitet og troverdighet - på fiksjonens premisser. Historiekunnskapene er det heller ingenting i veien med.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Mange forbindelseslinjer

At bergenserne elsker Staalesen, kan man godt forstå. At også alle andre som har sans for gode historier, vil vite å sette pris på dette verket, er det heller ikke noe å si på. Staalesen er en dyktig forteller som vet å spille på de riktige strengene.

Handlingen i det siste bindet tar til på 50-tallet, og den utfoldes stille og rolig idet teksten springer fra person til person, fra familie til familie, som gjennom et utall forbindelseslinjer er viklet inn i hverandre. Ved sentrale begivenheter, gjerne historisk-autentiske, som drapet på Kennedy, Alexander Kielland-ulykken, politivoldsaken i Bergen, Berlinmurens fall osv., bremser forfatteren handlingen opp og gir et bredere tidsbilde ved å beskrive et flertall av personenes reaksjoner på disse.

Gigantprosjekt

Det er profesjonelt gjort. Forfatteren lykkes f.eks. bra med å kombinere fakta og fiksjon, selv om det noen ganger kan virke litt pussig når han lar fiktive personer opptre i roller og situasjoner som ikke stemmer med virkeligheten. Likevel er det som om prikken over i-en mangler. Kanskje har forfatteren rett og slett gapt over for mye? Én ting er at vi som lesere har problemer med å holde styr på de mange personene. Det skal ikke legges Staalesen til last. Mer problematisk er det at de utallige historiene truer med å oppheve den skjøre balansen mellom krimroman og sosial krønike. Staalesen blir et offer for sitt eget gigantprosjekt. Når så mange tråder skal spinnes, blir spinningen et mål i seg selv. Det surrer og går, språket blir i lange passasjer flatt og tamt, historiene utfolder seg på bekostning av stilen. Men stundom glimter det til, med freske og kvikke formuleringer, poetiske beskrivelser, raske og presise personkarakteristikker - alt dette som vi kjenner så godt fra kriminalromanene.

Staalesen har fortjent de mange leserne han sikkert vil få. Selv setter jeg krimforfatteren høyere, også, og ikke minst, målt med litterære og språklig-stilistiske mål.