Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Overflodbølgen

Flommen av støttekonserter er over oss.

KAN SLØVHET forebygges? Kan forbigående medlidenhet kureres?

Med mer enn to hundre tusen døde vil det ta lang tid før både de døde og de levende finner hvile.

Det finnes snart ikke en virksomhet i Norge som ikke gir til hjelpeorganisasjonene. Fra plastiske kirurger på Nobel Clinic til nærbutikken rundt hjørnet. Jeg merker det selv. De kronene jeg har til overs, uansett hvor mye gjeld, ubetalte regninger og mugne osterester kjøleskapet mitt er overfylt med, legger jeg på kroner i bøtter og spann merket: «Til flomofrene».

UKENTLIG annonseres støttearrangementer, konserter, høytlesninger og minnestunder. Forrige uke var det konsert på Rockefeller med Petre som arrangør og både kronprins og prinsessen som samvittighetsfanger. Kurt Nilsen kom og rocket oss, Petter Nome snakket litt, og de kongelige kom, smilte og gikk.

Det hele opplevdes akkurat så surrealistisk som det nødhjelpsarrangementer stort sett er. Nesten som en form for rusmisbruk, der vi gir bort én pille for å lindre. Den andre spiser vi selv. Vårt ansvar blir begrenset til det å gi penger, mens vi nyter våre idoler. Dugnadsånden skal ikke undervurderes her. Men veien fra å være handlingslammede medievitner til å bli passive pengegivere er kort. Nå kan det være like greit å fokusere mer på hvordan ressursene faktisk fordeles, om solidaritetshandlinger gir de endringene vi ønsker. Eller om vi rett og slett ikke er gode nok modeller for å realisere den bedringen vi ønsker å bidra til.

MORTEN A. STRØKSNES kommer med et innspill i boka «Fattigdom» som det er verdt å drøfte seriøst. Han foreslår en rekolonisering av de landene som nå skriker etter utvikling og migrasjon. Hvis de ikke kan komme til Vesten, bring Vesten til dem. Adopter et land, rett og slett.

Om vi så gjennomførte det så vellykket som Morten A. Strøksnes kreativt visualiserer, så kunne det ha en dominoeffekt med en-til-en-samarbeidsprosjekter mellom Vesten og dem som søker den samme friheten.

Som Morten A. Strøksnes selv spør: Hvis dette ikke er verdt å forfølge, har du et bedre forslag?

I dette ligger også en kritikk av Afrika-ministeren, som han kaller Hilde Frafjord Johnson, og den typen hjelpearbeid som skaper avhengighetsbistand og klientifisering, ifølge Strøksnes.

NÅR VI NÅ samler oss rundt støttearrangementene, så trenger det ikke å være en midlertidig flukt. Vi gjør det vi pleier å gjøre. Og vi gjør det med en hensikt og med en helt annen bevissthet og med håp.

Det ligger mye innflytelse i dette. Bevisste solidaritetshandlinger er noe annet enn den fremmedgjørende erfaringen det ofte er å gi bort penger, glede seg over andres takknemlighet for så å bli grundig opptatt av sin egen deilige navle igjen.

Det er ikke lenger holdbart å være vitner til slike smøringer av nasjonal selvfølelse. Den slags postimperialistisk bistandsånd er bakstreversk og hindrer et likeverdig fellesskap.

HVORDAN SKAL så en overgang fra å være et handlingslammet medievitne til å bli en politisk og framtidsbevisst giver, realiseres?

Det er selvsagt ikke meningsløst å omdirigere overfloden til dem som trenger det mest, uavhengig av hvilke typer støttearrangementer som realiseres. De kan gjerne være happy happenings som Singleparties mot error, Frogner-fruer for fred, Pappagutter med egen bil og Barbie-dukke for miljøvern, eller Fuck for Forest.

Å befri seg fra en bistandsmentalitet som handler om å kjøpe seg fri fra sin samvittighet, og tilfeldig katastrofehjelp ut ifra hvor mediene har sitt hovedfokus akkurat nå, handler om mer enn å stille opp på støttearrangementer og gi bort penger.

BEFRIELSEN kan ligge i noe så enkelt som å være klar over målene og konsekvensene av målene til hjelpearbeidet, og stille seg selv spørsmålet om det er den virkeligheten du vil betale for å opprettholde eller betale for å endre. Tenk på det neste gang du går på en støttekonsert eller gir din stemme til et bistandsprosjekt. Ubevisst spontant nødhjelpsengasjement er tusen ganger verre enn å nedlesse hjelpeorganisasjonene med penger. Det er hva du gjør, og hva slags endringer du støtter, som er viktigst.

Filosofen Edward de Bono sier det klart: You can analyse the past, but you have to design the future.