SØKEN: Motsetninger mellom mennesker, misnøye og søken etter mening med livet burde kanskje ikke være helsevesenets oppgave, men noe borgerne må løse seg imellom, skriver kronikkforfatteren. Illustrasjonsfoto: Wikimedia Commons
SØKEN: Motsetninger mellom mennesker, misnøye og søken etter mening med livet burde kanskje ikke være helsevesenets oppgave, men noe borgerne må løse seg imellom, skriver kronikkforfatteren. Illustrasjonsfoto: Wikimedia CommonsVis mer

Overflodens lidelser

Vi utsettes for en massiv propaganda om at de fleste av oss er syke. Er det helsevesenets oppgave å ordne opp i våre livsproblemer?

Det er mye penger i lidelse, misnøye og sykdom. Fra politisk så vel som faglig hold, utsettes vi for en massiv propaganda om at de fleste av oss er syke og har rettigheter til behandling. Dette burde gi oss alvorlige grunner til å undersøke det vi kaller psykiske lidelser. Det er godt mulig vi vil finne at mange mennesker oppfyller kravene til ulike diagnoser, men er de syke av den grunn?

Vi bør nå erkjenne at problemene ligger i våre diagnosesystemer og ikke i sykdomstilstander i befolkningen. Det er i det hele bare noen få naturlige syndromer som vi kan se utspiller seg på tilsvarende måte relativt upåvirkelige av kultur. Dette er stort sett schizofreni, mani og tvangslidelser. I kontrast til disse tilstander diagnostiseres et vell av lidelser betinget av kultur, livsførsel og verdivalg. Mennesker gis diagnoser og får rettigheter som brukere som må ha faglig hjelp til å ordne opp i sine livsproblemer.

Dette er kanskje forståelig med bakgrunn i at det hektiske moderne liv låser mange fast i et arbeid/kjøp/arbeid-syklus som presser vår mestringsevne der familielivet blir underlagt industriell effektivitet. I økende grad kjøper vi ikke bare varer men også personlig service. Personlige relasjoner blir i økende grader gjort om til varer som personlige rådgivere, coacher, åndelige veiledere, personlige trenere, aromaterapeuter og spåkoner. Vi setter store deler av livet ut på kontrakter og delegerer bort mye av det som betyr noe i livet.

Det offentlige tar seg av lov og orden, og barna våre, rådgivere og terapeuter tar hånd om våre relasjoner, helse, konflikter og følelsesliv. Vennskap omgjøres til markedsvarer i form av coacher, som bare er der når du betaler for det. Det moderne livet synes på mange vis å representere tap av suverenitet over eget liv. Den økning i forekomst av psykiske lidelser vi er vitne til, kan ha sammenhenger med slike politiske, sosiale og økonomiske forhold som påvirker vårt syn på barndom og hvordan vi behandler barn.

Det moderne mennesket danner flyktige forbindelser karakterisert ved overflatisk samarbeid, heller enn personlige kvaliteter som gjensidighet, tillit og lojalitet.

Samfunnet på sin side legger vekt på den riktige skole, den rette jobben med intense konkurranseaspekter i karrierevalg. Det er ikke vanskelig å forstå at dette kan for barn føre til stress. Kulturen har ikke noe langsiktighet, der mennesker føler seg forpliktet til å stadig å måtte bevise sin verdi. Dette fører til en nagende usikkerhet og bekymring mennesker alltid bærer på. En følelse av at man er kanskje bra nok i dag, men alltid usikker i forhold til morgendagen, og med press for alltid å prestere på topp.

Kosmetisk farmakologi koblet med en tvilsom diagnose er i økende grad helsevesenets respons i en slik mentalitet. Det burde ikke være noen sykdom å være en fjern drømmer, å ha læreproblemer, oppmerksomhetsproblemer under stress, eller være litt tregere med å fullføre prosjekter enn det arbeidsgiveren ønsker.

Det er mye angst og frykt for ikke å vinne fram i et konkurransesamfunn og stimulans i form av medikamenter kan være utslagsgivende for å få et konkurransefortrinn. I en slik situasjon oppstår også en forakt for svakhet eller avhengighet, der velferdsstaten kommer under angrep. Det er viktig at samfunnet aksepterer at mennesker er forskjellige, at det gis næring til det beste hos alle og at det arbeides for at mennesker knytter bånd til hverandre. Velferdsstaten må tufte på respekt for de trengende.

Mye forskning peker også i retning av at mennesker med fokus på materialistiske verdier systematisk rapporterer om mindre velvære eller psykisk helse enn mennesker som ser materialistiske verdier som mindre viktige. Materialistiske verdier påvirker også foreldre-barn relasjonen der foreldre ikke gjør tilstrekkelig for å hjelpe barna til å føle seg verdsatt og trygge. Materialistiske verdier underminerer tilpasning, med negativ effekt på andre, der interaksjon baseres på mindre empati, mindre intimitet og øket objektivisering. Slike barn blir finansielle vedheng til sine foreldre, som må kontrolleres for å kaste glans over de voksne og ikke som individer med egen verdi som skal kultiveres.

Tenåringer orientert mot materialistiske verdier har en tendens til å ha problemer med oppmerksomhet, forekomst av uvanlige tanker og atferd, tror at andre mennesker hor vonde hensikter, isolerer seg mer, tenderer til å overkontrollere flere sider ved sitt miljø, og har generelt flere relasjonsproblemer enn andre tenåringer uten materialistiske verdier. Det synes som om jo mer materialistiske verdier blir i sentrum i våre liv, jo mer reduseres livskvalitet. Det er i stor grad denne overflodbaserte reduksjon i livskvalitet som fanges opp av diagnosesystemer og som politikere gir rettigheter til behandling, med de følger at helsevesenet blir mer opptatt av fristbrudd enn behandling av mennesker som virkelig er syke.

Mennesket er det levende vesen som har klart å tilpasse seg de mest forskjellige livsbetingelser og miljøforhold. At vi er tilpasningsdyktige er det liten tvil om, men det er et stort gap mellom de store omveltninger som hender rundt oss i dag i form av teknologiske og kulturelle endringer og vår evne til å respondere. Dette betyr av vi som moderne mennesker står overfor tilpasningskrav som utfordrer våre mestringsevner. Vi synes ikke tilpasset konstant, ustoppelige endringer i våre livsbetingelser. Paradoksalt nok, i en tid der vi har etablert velferdsstatens sikkerhetsnett og levestandarden høyere enn noensinne.

Viktige institusjoner i våre sosiale liv er også forringet eller borte, noe som rokker ved våre soner med personlig stabilitet som er viktige for å mestre endring. Dette var aspekter ved livet som tidligere ikke endret seg, en jobb, et ekteskap, ett sted å bo for livet. Moderne arbeidsliv er alt annet enn preget av slik stabilitet. De mektige sosiale krefter som omgir oss som finansmarkedet, teknologi, internasjonale forhold og naturen, er blitt mer flyktig, komplisert og uforutsigbar.

Fra psykologisk forskning vet man at ukontrollerbar stress er skadelig og det skulle ikke være unaturlig å tenke seg at i vår framskrittsiver faktisk kan komme i skade for å glemme grensene for vår tilpasningsevne. Noe skjer når endring er så rask at ingenting gir mening. Liv blir livsstil, forpliktelser blir eksperiment, relasjoner blir flyktige, karrierer blir kontrakter. Økonomisk, personlig og geografisk kontinuitet mangler. Livet blir en rekke hendelser uten en forbindelsestråd.

I dette landskapet er sykdom og helse tilslørt, med en fare for at politikere og fagfolk mister fokus og patologiserer hverdagslivet til det moderne mennesket, med sine tross alt historisk sett, bagatellmessige utfordringer. Motsetninger mellom mennesker, misnøye og søken etter mening med livet burde kanskje ikke være helsevesenets oppgave, men noe borgerne må løse seg imellom?